På vei mot, og inn i, 1900-tallet blomstret nasjonalromantikken. Norge fikk et eget universitet med stadig flere naturvitenskapelige forskere på søken etter ny kunnskap. Økonomiske rammer til dette kom også på plass, inkludert finansiering fra næringslivet på jakt etter mineraler for lønnsom drift. I tillegg til at forskerne naturlig nok også jaktet egen heder og berømmelse.
Med fremvekst av nasjonalfølelse, og vitenskapelige muligheter, var det naturlig å navngi bergarter og mineraler etter norske stedsnavn. Som man også til dels gjorde i utlandet. Den norske patriot og geolog W. C. Brøgger hadde bestemt seg for å navngi flest mulig nyoppdagede bergarter etter norske lokaliteter. Og mange navn ble gitt i denne oppblomstringen av kunnskap i et bergartsrikt Norge, og ikke minst for Oslo-feltet og Fen-feltet. Også andre fulgte denne navn-trenden, både geologer, som V. M. Goldschmidt og steinindustrien bidro til flere «sted»-itter. Mange bergarter og mineraler ble oppdaget, undersøkt og navngitt i denne tiden. Noen ble feiltolket, og forsvant som navn, noen ble omdøpt til mer geologisk beskrivende navn, og noen få har overlevd og benyttes i dag – noen nasjonalt og andre også internasjonalt. Verd å nevne er at navngivingen lenge før dette også gikk den andre veien. Geologiske elementer ga navn til gårder og områder. Niels-Henrik Kolderup skrev blant annet en artikkel om dette allerede i 1939, i det naturvitenskapelige magasinet Naturen.
Nedenfor følger oversikt over en bergartene som fikk navn etter norske steder. Bergarter som har navn som inneholder både stedsnavn og et bergartsnavn er ikke med i oversikten. Dette gjelder for eksempel bergarter som Drammensgranitt, Oslo-essexitt og Grefsen syenitt. Oversikten er alfabetisk for enkelthets skyld, og viser da bare bergarter som passer formatet «sted+itt».
Steditter: Akeritt, Arendalitt, Birkremitt/Bjerkreimitt, Bjørnsjøitt, Damtjernitt, Ekeritt, Farrisitt, Farsunditt, Fenitt, Groruditt, Hedrumitt, Heumitt, Hollaitt, Hortitt, Hovlanditt, Hurumitt, Husebyitt, Jotunitt, Juvitt, Kamperitt, Katnositt, Kjelsåsitt, Kragerøitt, Kristianitt, Kvellitt, Kåsenitt, Lardalitt, Larvikitt, Lindøitt, Mangeritt, Melteigitt, Modumitt, Mænaitt, Nordmarkitt, Nordsjøitt, Noritt, Opdalitt, Rauhaugitt, Ringitt, Sagvanditt, Soggendalitt, Sølvsbergitt, Sørkedalitt, Søvitt, Tjositt, Trondhjemitt, Tutvetitt, Tveitåsitt, Tøienitt, Tønsbergitt, Vipetoitt, Visdalitt, Ærøitt, Ødegårditt.
AKERITT (Oslo-feltet)
Beskrevet og navngitt av W. C. Brøgger (1890). Akeritt er oppkalt etter sognet Aker, nå en del av Oslo.
Akeritt brukes i dag som et fellesnavn for varianter av kvartsførende mikrosyenitt og mikromonzonitt. Oliogoklas-krystallene er rektangulære. Den opptrer både som en gang- og dypbergart.
Akeritt ble dannet i en sen fase av magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
LES MER: Akeritt
ARENDALITT (Bamble-feltet)
Som bergart, beskrevet og navngitt av Jens Bugge (1939). Arendalitt er oppkalt etter byen Arendal.
Arendalitt er en charnockitt bergart, selv om flere beskrivelser er gitt opp igjennom tiden grunnet uklare grenser og mange varianter. Den er beskrevet som en kvarts-hypersthen dioritt med sur, antipertitisk bygget plagioklas. Videre har den også blitt beskrevet som «noritt-charnockitt», en «granulittisk til charnockittisk bergart», og som en «granatførende bergart av charnockitt-serien».
Arendalitt ligger som en del i Bamble-feltet, dannet under den svekonorvegiske fjellkjedefolding for 1100-1150 millioner år siden. I forbindelse med geologiske prosesser i dette feltet ble arendalitt dannet ved metasomatose.
Arendalitt brukes ikke lenger som bergartnavn.
LES MER: Arendalitt (kommer)
BIRKREMITT (Egersund-feltet)
Birkremitt, også kalt bjerkreimitt, beskrevet og navngitt av Carl Fredrik Kolderup (1903) etter Birkrem, som hadde byttet navn til Bjerkreim, derav to navn. Bergart-prøven som la grunnlag for navnet ble funnet av Johan H. L. Vogt ved Bjerkreim kirke, derav navnet. Imidlertid må dette ha vært en løsblokk, siden bergarten ikke finnes her, men som fast fjell ved Ørsdalsvatnet.
Birkremitt ble opprinnelig sett på som en hypersthengranitt. Som mange bergarter på denne tiden endret den betegnelse, og har blitt sett på som en alkalifeltspatcharnockitt, mesohyperthittisk hypersthengranitt og som en lys kvartsførende syenitt med hypersthen. Birkremitt ansees i dag som en charnockitt.
Birkremitt ligger i dagens «Rogaland anortosittprovins» og er dannet under den svekonorvegiske fjellkjedefolding for 1050-932 millioner år siden.
Birkremitt brukes ikke lenger som bergartnavn.
LES MER: Birkremitt (kommer)
BJØRNSJØITT (Oslo-feltet)
Bjørnsjøitt er beskrevet og navngitt av W. C. Brøgger (1890) etter Bjørnsjøen i Oslo.
Bjørnsjøitt er en trakytt som inneholder ægirin, albittfenokrystaller og augitt i en finkornet masse. Trakytt er en magmatisk dagbergart.
Bjørnsjøitt ble dannet i en sen fase av magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
Bjørnsjøitt brukes ikke lenger som bergartnavn.
LES MER: Bjørnsjøitt (kommer)
DAMTJERNITT (Fen-feltet)
Først beskrevet, og navngitt, av W. C. Brøgger (1921). Damtjernitt er oppkalt etter Damtjern, men ble i begynnelsen feilskrevet av Brøgger til Damkjernitt.
Damtjernitt tilhører en underklasse av gangbergart-gruppen lamprofyrer, og betegnes som en «ultramafiske lamprofyr». Damtjernitt opptrer ikke bare som en gangbergart, men danner også diatrem. Breksjevarianter er vanlig.
Damtjernitt ble dannet i forbindelse med en kalksteinsvulkan som oppsto i prekambrium for 580 millioner år siden.
LES MER: Damkjernitt
EKERITT (Oslo-feltet)
Først beskrevet av W. C. Brøgger (1890). Han ga den først navnet soda granitt, men omdøpte den til Ekeritt i 1906. Også natron-granitt ble brukt.
Ekeritt er oppkalt etter innsjøen Eikeren.
Ekeritt er en alkalifeltspat-granitt. Den er en grovkornet dypbergart og kommer i forholdsvis store lokale fargevariasjoner, fra rødlig, via gråfiolett til blekrosa.
Den ble dannet i en sen fase av magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
LES MER: Ekeritt
FARRISITT (Oslo-feltet)
Først beskrevet av W. C. Brøgger (1898). Farrisitt ble navngitt etter innsjøen Farris ved Larvik.
Farrisitt er en lamprofyr. Lamprofyr en mørk gangbergart, og farrisitt er mer spesifikt en melilitt-lamprofyr.
Den ble dannet i forbindelse med magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
LES MER: (kommer)
FARSUNDITT (Sveconorgegiske grunnfjell)
Farsunditt ble beskrevet og navngitt av Carl Fredrik Kolderup (1903) i forbindelse med sitt arbeide rundt labradorfels. Navngitt etter Farsund.
Farsunditt er egentlig en fellesbetegnelse på en gruppe bergarter i området rundt Farsund. Disse kan være kvartsmonzonittisk til granittiske i sin sammensetning, med innehold av hornblende og biotitt. Varianter som inneholder hypersthen er da charnockitt.
Bergarten(e) tilhører grunnfjellet. De er av sen prekambrisk alder, og er trolig blitt til for fra 930 til 850 millioner år siden. Dette var ved avslutningen av den svekonorvegiske fjellkjededannelsen,
LES MER: Farsunditt, Lyngdal hornblendegranitt og Kleivan granitt
FENITT (Fen-feltet)
Først beskrevet, og navngitt, av W. C. Brøgger (1921). Fenitt er oppkalt etter området, Fen. Fen er forøvrig blitt typelokaliteten for kalksteinsvulkaner. Brøgger fremla en hypotese om magmatiske kalksteiner, og møtte stor motstand på dette. Dessverre ble hans hypotese ikke bevist før etter hans død.
Fenitt er sammensatt hovedsakelig av alkalifeltspat og ægirin, med eller kvarts og natriumrik amfibol. Dannet på dypet i kontakt med karbonatitter og nefelinførende bergarter. Fenitt er en alkalimetasomatisk bergart, og brukes som navn fremdeles .
Fenitt har også gitt navn til prosessen fenittisering som er alkalimetasomatose ved kontakten til karbonatitt og nefelinførende dypbergarter.
Fenitt ble dannet i forbindelse med en kalksteinsvulkan som oppsto i prekambrium for 580 millioner år siden.
LES MER: Fenitt
GRORUDITT (Oslo-feltet)
Først beskrevet (1890), og etter hvert navngitt Groruditt, av W. C. Brøgger (1894). I første omgang beskrev han bergarten som en ægiringranittporfyr, men ga den senere navnet Groruditt, oppkalt etter Grorud i Oslo, eller «nord for Kristiania» som Brøgger beskrev det, gitt at dette var før kommunesammenslåingen med Aker.
Groruditten er en gangbergart med granittisk sammensetning, og inneholder vesentlig kalifeltspat og kvarts. I tillegg inneholder den ægirin, som gir groruditten en grønn farge. Groruditt kan betraktes som gangbergarten til ekeritt.
Den ble dannet i forbindelse med magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
LES MER: Groruditt
HEDRUMITT (Oslo-feltet)
Beskrevet og navngitt Hedrumitt, av W. C. Brøgger (1890). Hedrumitt etter Hedrum ved Larvik.
Hedrumitt er en syenittisk bergart med alkalifeltspat, biotitt og også nefelin. Gangbergart.
Dannet i forbindelse med magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
LES MER: (kommer)
HEUMITT (Oslo-feltet)
Beskrevet og navngitt Heumitt av W. C. Brøgger (1898). Heumitt etter gården Heum nord for Larvik.
Heumitt er en mørk, syenittisk finkornet gangbergart med nefelin, amfibolen barkevikitt, sodalitt og biotitt.
Den ble dannet i forbindelse med magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 250 millioner år siden.
LES MER: (kommer)
HOLLAITT (Fen-feltet)
Først beskrevet, og navngitt, av W. C. Brøgger (1921).
Hollaitt har fått navnet sitt fra gården Holla ved Ulefoss, i Fen-feltet.
Hollaitt er en kornet kalksilikatbergart som vesentlig består av kalkspat (kalsitt), pyroksen og nefelin. Den er sett på som en varietet av kalsitt-meltaigitt.
Hollaitt ble dannet i forbindelse med en kalksteins-vulkan som oppsto i prekambrium for 580 millioner år siden.
LES MER: Hollaitt
Petrologi 