Larvikitt

Larvikitt er Norges nasjonalbergart. Den er en grovkornet, magmatisk dypbergart fra området rundt Larvik, og den er kjent over hele verden for det blå skimmeret som blinker fram i feltspatkrystallene når steinen er polert. Du har trolig sett den mange ganger uten å tenke over det: på fasader i storbyer, som benkeplater på kjøkkenet, som bardisk på en engelsk pub og til og med som gravstein.

Hva er larvikitt?

Larvikitt består nesten bare av feltspat. Natursteinvarianten Emerald Pearl har for eksempel rundt 88 prosent feltspat ifølge Lundhs, som forhandler denne. I tillegg inneholder den små mengder mørke mineraler som klinopyroksen (augitt), amfibol, biotitt, olivin, magnetitt og apatitt, og noen ganger litt nefelin. Kvarts mangler nesten helt.

QAPF-diagrammet, etter Albert Streckeisen (1901–1998) sitt klassifikasjonssystem, ser på innholdet av fire vanlige mineralgrupper: kvarts (Q), alkalifeltspat (A), plagioklasfeltspat (P) og feltspatoider (F). I diagrammet ser vi visuelt hvor larvikitt plasserer seg i forhold til andre lignende magmatiske bergarter. Den havner blant monzonittene, dypbergarter med både alkalifeltspat og plagioklas, men med lite kvarts. Eldre litteratur kaller den også augittsyenitt. Siden den har mer mørke mineraler enn granitt og tonalitt, er den ikke like lys, men regnes som en intermediær bergart.

Blåskimmeret

Det blå fargespillet kalles schiller-effekt eller labradorisering. Da larvikitten kjølte seg langsomt ned, ble den ternære feltspaten ustabil og skilte seg i mikroskopisk tynne, vekslende lag (lameller) av alkalifeltspat og plagioklas. Lyset som treffer krystallen, reflekteres fra disse lagene og forsterkes i bestemte farger, særlig blått og sølvgrått.

Fargespillet kommer bare fram når steinen er skåret i riktig retning i forhold til lamellene. Derfor krever uttak og saging av larvikitt solid fagkunnskap. Hvor sterkt og hvor blått skimmeret er, avhenger av hvilken del av larvikittkomplekset steinen kommer fra.

Navnet og historien

Allerede i 1791 rapporterte Jens Esmark (1763–1839) om en labradorlignende stein ved Fredriksvern, dagens Stavern. Han ble senere Norges første professor i bergvitenskap. Navnet larvikitt fikk bergarten først i 1890, av W. C. Brøgger (1851–1940), etter byen Larvik. Brøgger beskrev også de sjeldne mineralene i pegmatittene i området.

Dannet i Oslo-riften

Larvikitten ble dannet i tidlig perm, for ca. 298–292 millioner år siden, da Oslo-riften var i full aktivitet og jordskorpa ble strukket og sprakk opp. Alkalirik smelte fra mantelen trengte opp i flere omganger og størknet langsomt, flere kilometer nede i jordskorpa. Det ga tid til de store krystallene.

Larvikittkomplekset er bygget opp av rundt ti ringformede eller bueformede intrusjoner, som ligger innenfor hverandre. Jon Steen Petersen beskrev denne ringstrukturen i 1978 og konkluderte med at de østlige ringene er eldre enn de vestlige. Else-Ragnhild Neumann bekreftet modellen med geokjemiske data i 1980. Hver ring har sine særtrekk, og det er ringene som bestemmer hvilken larvikitttype som finnes hvor.

Det spesielle med larvikitt er feltspaten. Den er ternær, det vil si at den inneholder alle de tre hovedbestanddelene i feltspat: kalium, natrium og kalsium. Krystallene er ofte rombeformede og kan bli flere centimeter store. Kornstørrelsen varierer likevel mellom typene.

Den samme alkalirike magmaen ga også opphav til rombeporfyr. Larvikitt er dypbergarten som størknet sakte i magmakammeret, mens rombeporfyr er lavaen som strømmet ut på overflaten. Overgangen mellom dem kan være gradvis, som i larvikittporfyr.

Larvikitt som naturstein

Larvikitt har hatt en lang fartstid og betydning for steinindustrien. Ferdinand Narvesen åpnet et brudd ved Fuglevik sørvest for Stavern i 1884, og den mørke Klåstad-typen ble tatt ut første gang i 1888.

Larvikitt er en av få norske natursteiner som fortsatt eksporteres i store mengder. Mens mange norske granittbrudd har måttet gi seg i den internasjonale konkurransen, har det blå fargespillet gjort larvikitten unik. Steinen brukes til fasader, benkeplater, gulv, monumenter og gravsteiner over hele verden.

I 2008 ble larvikitt kåret til Norges nasjonalbergart, og den er også fylkesstein for Vestfold. Den er dessuten utpekt som Global Heritage Stone Resource av Den internasjonale geologiunionen (IUGS), som en av de første natursteinene i verden.

Typer og handelsnavn

Det finnes minst 14 kommersielle larvikitttyper, fra lys grå til nesten svart med kraftig blått fargespill. De mest ettertraktede kommer fra området mellom Langesundsfjorden i vest og Sandefjord i øst. Typene selges gjerne under egne handelsnavn.

Varianter av larvikitt

Noen varianter av larvikitt har fått egne bergartsnavn. Tønsbergitt er en rød, kvartsførende larvikitt, kjent fra blant annet Nøtterøy, Bolærne og Vestskogen. Kjelsåsitt er en plagioklasrik larvikitt, og lardalitt er en nefelinførende variant fra de yngste ringene vest for Larvik.

I tillegg finnes det larvikitter som har blitt delvis omformet, som larvikitt-mylonitt.

Pegmatitter med sjeldne mineraler

Larvikittkomplekset er også kjent blant mineralsamlere. I pegmatittene langs Langesundsfjorden er det funnet en lang rekke sjeldne mineraler, og flere av dem ble beskrevet for første gang herfra. Det var Brøgger som først gjorde dem kjent i 1890.