Emerald Pearl
Norges mest kjente naturstein er nok i dag Larvikitt’en.  Den er da også kåret til Norges nasjonalbergart og gitt dens bruk som fasadestein er det forhåpentligvis en bergart mange kjenner igjen.

Emerald Pearl er en av de to mest populære variantene av larvikittene i dag, ved siden av Blue Pearl.  Den er en monzonittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sitt vakre fargespill.  Emerald Pearl består i følge produsenten (Lundhs) av 88% feltspat.

Populæriteten til Larvikitten har stått seg i flere hundre år og imponerte folk allerede på 1700-tallet:

København, 11 juni 1791; ”Da ieg ved mit Ophold paa Kongsberg, for at studere BergVerksVidenskaberne, studerede Gebürgs-Læren, som henhörende under disse Videnskaber, og til den Ende betragtede Bergene allewegne hvor ieg kom, opdagede ieg paa de sÿdlige Kÿster af Norrige ved det Kongelige Verft Fredrikswern en Labrador-Steen indblandet med en liden Deel af Glimmer og spatagtig Skiörl, som lader sig forarbeÿde, og modtager en god Politur, hvilket medfölgende Exemplar af samme Steen fra KirkeBerget ved Fridrikswern udviser. Da samme Steen findes der i stor Mængde af raus Beskaffenhed og maaske, naar det blev nöyere undersögt, at der kunde findes af en smukkere Art, har ieg ikke vildet undlade at tilmelde Det Höy-Kongelige RenteKammer denne Opdagelse, som ieg troer kunde blive nÿttig for Landet, saaledes at ieg herved maatte komme i Betragtning.”  Dette  var undertegnet Jens Esmarc’, en danskfødt prestesønn som mer enn 20 år senere, i 1814, ble utnevnt til første professor i bergvitenskap ved Norges universitet.

Til tross for dette gikk det lang tid før man begynte brytning av larvikitten.  Den kom igang i 1884, da Ferdinand Narvesen anla brudd ved Fuglevik like sørvest for Stavern. Kort tid etter startet andre firmaer brudd på naboeiendommene; tyske Kessel & Röhl på Gomserød og Grevle, og N.S. Beer & Co. på Jaren. Steinen ble transportert 3 km langs vei til havn i Stavern. Den mørke Klåstadtypen larvikitt ble første gang brutt i 1888 på Lamøya ved Viksfjorden av firmaet E.A. Gude. Lamøya-bruddet ble nedlagt allerede året etter, steinen viste seg bl.a. å være noe løs, ha uren bunnfarve og hyppig opptreden av skjemmende lyse årer. Nye brudd kom til på stein av bedre kvalitet lengre nord langs Viksfjorden og opp mot Klåstad.

Kart som viser antatt drivverdige forekomster av larvikitt

Men det er ikke bare steinbrytere og arkitekter som har glede av larvikitt. Bergarten har også vært sentral i forskning om Oslofeltet; vår egen, antikke versjon av “Rift Valley”. Det var geologen og statsmannen Waldemar Brøgger som først innså hvor unik bergarten var, og som ga den navnet larvikitt i sin avhandling fra 1890. Brøgger var også den som påviste en rekke av de sære mineralene som finnes i pegmatitter internt i larvikittene, og som også i dag er velkjente jakttrofeer for norske og utenlandske mineralsamlere.

Men det måtte en danske til for å kaste lys over larvikittenes innbyrdes forhold og struktur. Jon Steen Petersens banebrytende modell fra 1978 står fremdeles støtt på Vestfoldske svaberg; Petersen påviste at ulike enheter av larvikitt er atskilt av sirkulære grenser, slik at hele greien ser ut som en rekke ringformete legemer inni hverandre. Denne geologiens svar på ringenes herre påviste også at de østlige ringene er eldre enn de vestlige, noe han blant annet tolket ut fra en systematisk variasjon i mineralogi. Else Ragnhild Neumann ved Universitetet i Oslo klarte rett etterpå å bevise Petersens modell geokjemisk, og samtidig at larvikitt og rombeporfyr er to sider av samme sak: larvikitten er magmakammeret dypt under overflaten, rombeporfyren er lavaen som kom opp i dagen. Dette kan være en trøst for alle dem som stemte på rombeporfyr som nasjonalbergart: tittelen ble i hvert fall innenfor familien!

MER:
NGU: Forekomstområde 1648 – 602
Lundhs: Emerald Pearl & teknisk blad
SNL: Larvikitt
Geo365: Larvikitt
Geoforskning: Hvem oppdaget larvikitten
Geoparken: Larvikitt
UiO: Larvikitt – verdens mest eksklusive bergart
Vestfold: Fylkesstein
Wikipedia: Larvikitt