Granitt

Granitt
Granitt har blitt et begrep på noe som er hardt. Steinhardt. Og som er tøff. Tøff som granitt. Men, ved siden av symbolbruken av granitt, er det også en bergart de fleste har hørt om, og den finnes som steinplater rundt omkring på bord og benker.

Ordet «granitt” kommer opprinnelig fra det latinske «granum», som betyr korn, med da referanse til den grovkornede strukturen på granitten. Ordet kommer via fransk og italiensk og har vært i bruk om bergarten granitt i hvert fall fra 1640-årene. Granitten er grovkornet fordi den er en magmatisk, dypbergart, som har størknet sakte nede i jordskorpen. Det gir mineralene tid til å vokse seg større enn de ville har gjort dersom den hadde kommet til overflaten før den størknet. Da ville den typisk blitt en finkornet ryolitt eller sukkerkornet aplitt. Også kvartsporfyrer kan ha tilsvarende sammensetning, da som en gangbergart. Senere geologiske hendelser vil over millioner av år fjerne andre jordskorpe lag som lå over den størknede dypbergarten, og derved blottlegge granitten (og andre magmatiske dypbergarter).

Men en bergart som benevnes som granitt er ikke nødvendigvis en granitt – eller en ekte granitt da, i petrologisk forstand. Ordet granitt blir nemlig brukt som fellesbetegnelse for harde bergarter. Kjente eksempler på det her i Norge er Grorud granitt som egentlig er en syenitt, Sognegranitten som er en tonalitt og svart granitt som har blitt brukt om mørke bergarter som hyperitt (en type gabbro) fra Solør. Og for å gjøre det enda vanskeligere, granitten kan også ha vært utsatt for metamorfose, på vei mot gneis. Derfor vil også andre begreper som omhandler granitt finnes, som granittisk gneis, gneisgranitt, og ortogneis (gneis med opphav fra en magmatisk bergart som granitt).

Definisjon på en «ekte» granitt tilsier at den skal bestå av to typer feltspat (plagioklas og kalifeltspat) og 20% – 60% kvarts.

Det finnes også andre typer mineraler i granittene. Og dersom mengden er stor nok, vil dette kunne reflekteres i navnet. Glimmermineralene biotitt og muskovitt er vanlige i granitter, og det reflekteres da i navnene med henholdsvis biotittgranitt og muskovittgranitt. En annen variant av granitt som inneholder pyroksenmineralet hypersthen faller inn i en gruppe bergarter som kalles charnockitt. Noen granitt-typer vil også kunne få «egne» lokale navn, som Ekeritt. Den er innenfor petrologi-termer en alkaligranitt.

For å systematisere magmatiske bergarter benyttes ofte modellen Streckeisens klassifikasjonssystem som bygger på innhold av fire av de vanlige mineralene; kvarts (Q), alkalifeltspat (A), plagioklasfeltspat (P) og feltspatioder (F). Modellen er da naturlig nok også kjent som QAPF-diagrammet. Benyttes dette diagrammet ser vi visuelt hvor granitt plasserer seg i forhold til andre lignende magmatiske bergarter.

Granitter er forholdsvis lyse bergarter, som regel grålig, rosa eller rød. De kan være finkornet, grovkornet eller porfyrittisk med store feltpatkrystaller i en mer finkornet grunnmasse.

Som den hardføre bergarten den er, har granitter dannet grunnlaget for en betydelig og gammel steinindustri. Egenskapene til granitt som en robust bergart har ført til at den har vært, og er, populær som bygningsstein til forskjellige formål.

NGU utga i 1916 en egen rapport om granitt, skrevet av John Oxaal. Han innledet boken med «Granit har været anvendt i Norge fra de ældste tider. De gamle nordmænd hadde et aapent øie for dens fortrinlige egenskaper, og naar de skulde lage noget, som det var deres mening skulde holde stand i tiderne fremover mot veir og væte, frost og sol da brukte de helst granit.» En liten anekdote om denne rapporten på over 200 sider er at det i følge forfatteren visstnok var første gang at bergarter ble avbildet i sine naturlige farger i Norge.

Men granitt har blitt brukt også andre steder, og i Egypt hadde pyramider fått granitt som et ytre lag, over kalksteinene, for å gjøre pyramidene mer hardføre. I Norge er bruk av granitt yngre naturlig nok.

John Oxaal, som jobbet med praktisk geologi hos NGU, skrev i boka Bergverksavdelingen, i forbindelse med Norges Jubilæumsutstilling i 1914; «Granit. Denne industri kan ikke siges at være gammel i Norge. Visstnok har der i tidligere dage været brutt og forarbeidet grantit til forskjellige store bygverker inden de nærmeste omgivelser av granitdistrikterne; men dette forbruk var ikke tilstrækkelig stort til at skape de regelmassige avsætningsforhold, der var nødvendig for utviklingen av en stadig bedrift.»

Så folk hadde med andre ord brukt granitt i «alle tider», men ikke som egen forretning, eller stein-industri. Men han skriver imidlertid videre at det i midten av 1840-årene kom en kraftig og rask vekst i granitt-industrien. Dette skyldtes behov for bearbeidet stein til Hamburg etter at den brant i 1842.  Eksport av granitt ble en kortvarig affære, men industrien hadde sett potensialet, og lokal avsetning holdt industrien i gang, før det omkring 1870 kom en økt utenlandsk etterspørsel på granitt, og eksporten tok seg opp igjen. I hovedsak besto eksporten av brostein, kantstein, men også elementer til kaianlegg ble eksportert. England ble en stor mottaker av dette, selv om proteksjonistiske tiltak der førte til at eksportørene måtte se seg om etter nye marked. Og en del av disse markedene ble funnet i land vesentlig lenger unna. Kunder kom fra land i Syd-Amerika, Sør-Afrika og India. Med fallende pris grunnet sterk konkurranse fra blant annet Sverige, og dyrere transport av stein, fikk den norske stein-industrien fra tidlig på 1900-tallet tøffere vilkår.

I dag produseres granitt som naturstein i Iddefjorden i Østfold og i Røyken i Hurum (drammensgranitt). Men historisk har det vært granittproduksjon en rekke steder; Fjære ved Grimstad (rød granitt), Eidfjord i Hardanger (grålig og grønn granitt) og særlig i Iddefjorden og Fredrikstad, der det finnes hundrevis av gamle steinbrudd. Vi har mange granittforekomster i Norge, men konkurranseforholdene i verden gjør at det er vanskelig å få slik produksjon til å bli økonomisk lønnsom. Med noen få unntak, som larvikitten. Men det er jo ikke en granitt, men en monzonitt.

Men det er flere granitter enn de som stein-industrien henter blokker ifra i dag.


Kilder og mer informasjon:
Iddefjordsgranitten
NGU, Granit, John Oxaal, 1916
Norges Jubilæumsutstilling, John Oxaal, 1914 (pdf)
Haldenkort: Postkort med mange bilder fra steinbruddene i Haldens-området