Granitt

Granitt har blitt et begrep på noe som er hardt. Steinhardt. Og som er tøft. Tøff som granitt. Men ved siden av symbolbruken er granitt også en bergart de fleste har hørt om, og den finnes som steinplater rundt omkring på bord og benker. Ordet «granitt» kommer opprinnelig fra det latinske granum, som betyr korn, med referanse til den grovkornede strukturen i bergarten. Ordet kom via fransk og italiensk og har vært i bruk om bergarten granitt i hvert fall fra 1640-årene.

Hva er granitt?

Granitt er en magmatisk dypbergart. Den har størknet sakte, flere kilometer nede i jordskorpa, og mineralene har derfor hatt god tid til å vokse. Det er grunnen til at granitt som regel er grovkornet.

Den samme smelten kan også størkne andre steder, og da blir resultatet et annet. Trenger den opp i sprekker og danner ganger, kjøles den raskere og kan bli til finkornet, sukkerkornet aplitt eller til kvartsporfyr, med enkeltkrystaller i en finkornet grunnmasse. Når smelten kommer helt opp til overflaten som lava, størkner den nesten momentant til finkornet ryolitt. Kjemisk er alle disse bergartene nesten like, og det er avkjølingen som skiller dem.

At vi i dag kan gå på granitt, skyldes at landet over millioner av år har hevet seg og at erosjonen har slitt bort jordskorpelagene som en gang lå over. Slik er granitten og andre dypbergarter blitt liggende i dagen.

Definisjonen på en «ekte» granitt tilsier at den skal bestå av to typer feltspat (plagioklas og kalifeltspat) og 20–60 % kvarts. For å systematisere magmatiske bergarter benyttes ofte Albert Streckeisen (1901–1998) sitt   klassifikasjonssystem, som bygger på innholdet av fire vanlige mineralgrupper: kvarts (Q), alkalifeltspat (A), plagioklasfeltspat (P) og feltspatoider (F). Modellen er naturlig nok også kjent som QAPF-diagrammet. I diagrammet ser vi visuelt hvor granitt plasserer seg i forhold til andre lignende magmatiske bergarter.

Det finnes også andre mineraler i granittene, og dersom mengden er stor nok, kan det reflekteres i navnet. Glimmermineralene biotitt og muskovitt er vanlige i granitter, og det gir navnene biotittgranitt og muskovittgranitt. En variant av granitt som inneholder pyroksenmineralet hypersten, faller inn i en gruppe bergarter som kalles charnockitt.

Granitt er en felsisk bergart, det vil si at den består mest av lyse mineraler som feltspat og kvarts. Motsatsen er mafiske bergarter som gabbro og basalt, som er rike på mørke, jern- og magnesiumholdige mineraler. Granitter er derfor forholdsvis lyse, som regel grålige, rosa eller røde. De kan være finkornede, grovkornede eller porfyriske, med store feltspatkrystaller i en mer finkornet grunnmasse.

Ikke all «granitt» er granitt

En bergart som kalles granitt, er ikke nødvendigvis en granitt, i hvert fall ikke en ekte granitt i petrologisk forstand. Ordet granitt brukes nemlig som fellesbetegnelse for harde bergarter. Kjente eksempler her i Norge er grorudgranitt, som egentlig er en syenitt, sognegranitten, som er en tonalitt, og «svart granitt», som har blitt brukt om mørke bergarter som hyperitt (en type gabbro) fra Solør.

Noen granitter får også egne, lokale navn, som ekeritt. I petrologisk forstand er ekeritt en alkaligranitt.

Og for å gjøre det enda vanskeligere: granitten kan også ha vært utsatt for metamorfose, på vei mot gneis. Derfor finnes også andre begreper som omhandler granitt, som granittisk gneis, gneisgranitt og ortogneis (gneis med opphav i en magmatisk bergart som granitt).

Hvor kommer smelten fra?

To granitter kan se nesten like ut, men ha helt ulik forhistorie. På 1970-tallet foreslo australske geologer å dele granitter inn etter hva slags bergart smelten kom fra. Inndelingen er siden blitt utvidet, og hver type har fått en bokstav etter hvor smelten kom fra.

S-granitt (S for sediment) dannes når sedimentære bergarter, som leirskifer og sandstein, smelter dypt nede i jordskorpa. Slike sedimenter er rike på aluminium, og smelten får mer aluminium enn feltspatene kan ta opp. Overskuddet havner i mineraler som muskovitt, granat og kordieritt. Vegagranitten på Helgelandskysten er et norsk eksempel, med både kordieritt og mange xenolitter av de sedimentene som smeltet.

I-granitt (I for igneous, «magmatisk» på engelsk) dannes når eldre magmatiske bergarter smelter. Disse granittene har mindre aluminium og kjennetegnes av mineraler som hornblende og titanitt, og det svarte jernmineralet er gjerne magnetitt. I-granitter er vanlige i fjellkjeder over steder der havbunn dykker ned under et kontinent.A-granitt (A for anorogen, «uten fjellkjede») dannes der jordskorpa strekkes og sprekker opp, for eksempel i riftsoner. De er ofte rike på natrium og kalium og kan inneholde mørke mineraler som ægirin og arfvedsonitt. Alkaligranittene i Oslofeltet, som ekeritt, har slike mineraler og regnes gjerne som A-granitter.

Type	Opphav	Typiske mineraler	Norsk eksempel
S-granitt	Smeltede sedimentære bergarter	Muskovitt, granat, kordieritt	Vegagranitten, Helgelandkomplekset
I-granitt	Smeltede magmatiske bergarter	Hornblende, titanitt, magnetitt	–
A-granitt	Riftsoner, der skorpa strekkes	Ægirin, arfvedsonitt	Ekeritt, Oslofeltet

Noen år senere beskrev den australske geologen Allan White også en fjerde type, M-granitt (M for mantel). Den dannes av smelte som kommer fra mantelen, for eksempel i øybuer ute i havet, langt fra eldre kontinentskorpe. M-granitter er sjeldne, og mange geologer regner dem som en variant av I-granitt.

Bokstavene er uansett en forenkling. Mange granitter har fått smelte fra flere kilder, og geologene bruker kjemi og isotoper for å finne ut hvilken type som dominerer.

Granitt som naturstein

Som den hardføre bergarten den er, har granitt dannet grunnlaget for en betydelig og gammel steinindustri. Egenskapene som robust bergart har gjort den populær som bygningsstein til mange formål. Også i Egypt ble granitt brukt, blant annet som ytterkledning over kalksteinen på enkelte pyramider.

NGU ga i 1916 ut en egen rapport om granitt, skrevet av John Oxaal (1887-1942). Han innledet boken slik: «Granit har været anvendt i Norge fra de ældste tider. De gamle nordmænd hadde et aapent øie for dens fortrinlige egenskaper, og naar de skulde lage noget, som det var deres mening skulde holde stand i tiderne fremover mot veir og væte, frost og sol da brukte de helst granit.» En liten anekdote om denne rapporten på over 200 sider er at det ifølge forfatteren visstnok var første gang bergarter ble avbildet i sine naturlige farger i Norge.

Som næring er granitt likevel ganske ung i Norge. Oxaal, som arbeidet med praktisk geologi ved NGU, skrev i boka Bergverksavdelingen til Norges Jubilæumsutstilling i 1914: «Granit. Denne industri kan ikke siges at være gammel i Norge. Visstnok har der i tidligere dage været brutt og forarbeidet granit til forskjellige store bygverker inden de nærmeste omgivelser av granitdistrikterne; men dette forbruk var ikke tilstrækkelig stort til at skape de regelmæssige avsætningsforhold, der var nødvendig for utviklingen av en stadig bedrift.»

Folk hadde med andre ord brukt granitt i «alle tider», men ikke som egen forretning eller steinindustri. Oxaal skriver imidlertid videre at det i midten av 1840-årene kom en kraftig og rask vekst i granittindustrien. Den skyldtes behovet for bearbeidet stein til Hamburg etter bybrannen der i 1842. Eksporten ble en kortvarig affære, men industrien hadde sett potensialet. Lokal avsetning holdt den i gang til det omkring 1870 kom økt utenlandsk etterspørsel, og eksporten tok seg opp igjen. Eksporten besto i hovedsak av brostein og kantstein, men også elementer til kaianlegg. England ble en stor mottaker, men proteksjonistiske tiltak der gjorde at eksportørene måtte se seg om etter nye markeder, og en del av dem lå vesentlig lenger unna. Kundene kom fra land i Sør-Amerika, Sør-Afrika og India. Med fallende priser, blant annet på grunn av sterk konkurranse fra Sverige, og dyrere transport fikk den norske steinindustrien tøffere vilkår fra tidlig på 1900-tallet.

I dag produseres granitt som naturstein ved Iddefjorden i Østfold og i Røyken i Hurum (drammensgranitt). Historisk har det vært granittproduksjon en rekke steder: Fjære ved Grimstad (rød granitt), Eidfjord i Hardanger (grålig og grønn granitt) og særlig i Iddefjorden og Fredrikstad, der det finnes hundrevis av gamle steinbrudd. Vi har mange granittforekomster i Norge, men konkurransen i verdensmarkedet gjør det vanskelig å drive lønnsom produksjon av naturstein. Det finnes noen få unntak, som larvikitten, men den er jo ikke en granitt. Den er en monzonitt.

Men det er flere granitter enn de som stein-industrien henter blokker ifra i dag.

---