Deler av berggrunnen i Østfold utgjøres geologisk av et stort, sammenhengende granitt-kompleks som strekker seg fra den sørlige del av Østfold og inn i Bohuslän i Sverige. Dette granitt-komplekset tilhører det vi gjerne kaller for grunnfjellet. Grunnfjell er egentlig en samlebetegnelse på de eldste geologiske delene av landet, der bergartene er mer enn 570 millioner år gamle. De er dermed prekambriske bergarter. Bergartene i grunnfjellet er ofte omvandlede bergarter som gneis, kvartsitt og amfibolitt, men inneholder også lokale intrusiver av gabbro og, som i dette tilfellet, granitt.

Men grunnfjell som term er veldig bredt, og gir ingen nøyaktig geologisk beskrivelse av opphav eller historie. Geologisk er det mer beskrivende å plassere granitt-komplekset som en del av den Svekonorvegiske provins. Denne provinsen ble dannet ved kollisjonen mellom jordplatene Amazonia og Baltika under dannelsen av superkontinentet Rodinia, for rundt en milliard år siden. Eller for å være mer nøyaktig, for 1130–900 millioner år siden. Noen få store granittkropper som kom på plass i den yngste delen av denne perioden slapp unna deformasjonen. Noe som gjelder dette granitt-komplekset her sør i Østfold. Datering av granitten viser at de har en alder på 918±7 mill. år.

Granitt-komplekset det er snakk om er selvfølgelig Iddefjordsgranitten – og Bohuslän-granitten som den heter på svensk side. Geologisk kaller man et slikt område for en batolitt. En batolitt defineres som et område med størknet dypbergart, med over 100km2 utbredelse. Dette består igjen av mindre, forholdsvis like plutoner. Et pluton er en forholdsvis stor magma-ansamling som størkner i dypet. Og flere av disse plutonene har størknet i litt forskjellig tid, og dannet granitt-komplekset (batolitten). Litt tid i geologisk tidsregning blir her da «noen millioner år».

Gjennom undersøkelser har Iddefjordsgranitten blitt delt inn i 13 forskjellige enheter, basert på forskjeller i mineralogi, interne strukturer og relativ aldersrekkefølge. Den eldste delen av Iddefjordsgranitten er Isegranitten som utgjør granittens nordøstligste del i området rundt Isesjøen. Den yngste er Hoggetgranitten, som ligger på den sydlige del av Kirkøy (Pedersen og Maaløe, «The Iddefjord granite: geology and age», NGU Bulletin 417, 1990).

Iddefjordsgranitt er ikke bare granitt. Selv om de fleste av de undersøkte enhetene består av nettopp granitt, inneholder området også bergartene dioritt og granodioritt. De vanligste mineralene er kvarts, plagioklas, kalifeltspat (mikroklin), i tillegg til varierende mengder mineralene biotitt, muskovitt og amfibol. Relativ variasjon av mengden av disse mineralene gir opphav til de forskjellige bergartsvariantene. Mineralinnholdet fører også til at fargen på Iddefjordsgranitten varierer, fra blek grå til brungrå og over til rødlig stein. Den røde fargen skyldes kalifeltspaten mikroklin. Også kornstørrelsen varierer. Noe som også gir opphav til bergartsvarianter, den finkornede varianten av granitten som geologer vil kalle en aplitt, og den grovere varianten pegmatitt.

Alle disse variantene i farge og kornstørrelse førte tidligere til andre navnsettinger og inndelinger. Granitten har nemlig blitt kalt Smaalens-granit, Østfoldsgranitt, Halden-granitt og da også Iddefjordsgranitt. Av NGU har bergartsenheten fått navnet Iddefjordsgranitten. Dette dekker da bergartene i en videre forstand enn det området som ligger langs Iddefjorden. Med andre ord, hovednavnet for alle variantene er nå Iddefjordsgranitt.

Grunnen til at den tidligere fikk så mange forskjellige navn var nok at steinbrudd poppet opp i området etter hvert som man klarte å tjene penger på steinproduksjon. Og stein fra forskjellige steder ble gitt egne handelsnavn. Iddefjordsgranitten er av god natursteinskvalitet både på Hvaler-øyene, lenger inne på fastlandet, og på norsk og svensk side av Iddefjorden. Faktisk kan man gå rundt i områdene i Østfold å finne spor av steinbrudd «litt over alt». NGU har forsøkt å lage en oversikt over kjente steder, men det er langt i fra alle som er registrert – og flere er nok blitt borte gjennom byggevirksomhet.

Stein-bruk fra området har nok alltid funnet sted til lokal bygging, men det ble benyttet en del stein fra området i forbindelse med byggingen av Fredriksten festning på 1660-tallet. Gårdeiere ble da pålagt å levere stein til byggingen av citadellet, og i 1663 ble det gitt ordre om at hver gård i Idd og Marker skulle kjøre stein med hest og slede i én dag. Det ble også innkommandert 30 mann som lesse og losse hjelp av de store steinblokkene. Noe lignende ble også gjort i 1664 og 1665.

Framvekst av natursteinproduksjon på Iddefjordsgranitten startet mer kommersielt som følge av brannen i Hamburg i 1842. Ved gjenoppbyggingen av byen trengtes store mengder stein til kaier, kanaler og hus. En del av denne steinen ble skipet ut fra Fredrikshald, og det er det første eksempel på steinhoggeri vi kjenner fra Iddefjorden. Naturlig nok var det en tysker, Waitz, som kom til området fra Hamburg. Som arbeidere leide han slaver fra Fredriksten. Etter Waitz kom det etter hvert til flere nordmenn som så forretning i natursteinproduksjon. Ole Berntzen Sanderød kjøpte i 1866 et stort område, og med noen få mann ga de seg i kast med å hogge gatestein. Dette ble skipet med seiljakter til Fredrikstad og Kristiania. Og han tjente gode penger på dette. I 1872 kom ingeniør Thorvald Heiberg og overtok driften. Han ansatte Ole Berntsen Sanderød som formann, og utvidet steinhoggeriet i betydelig grad. Haldens Stenhuggeri ble etablert, som Norges første eksportfirma i denne bransjen. Flere firma tilkom, også utenlandske, som British Norway Granit Co. Ved siden av at steinen var av god natursteinkvalitet var det også viktig at forekomstene lå nær sjøen slik at store skip kunne gå inn for å laste. Og nettopp det gjorde bruddene ved den dype Iddefjorden, Hvaler og områdene rundt Fredrikstad.

Granittindustrien rundt Iddefjorden og Fredrikstad var på sitt største fra 1910-15 og sysselsatte da 2500 mann. Industrien sto da for 75-80% av Norges samlete granittproduksjon hvorav mesteparten av granitten gikk til eksportmarkeder, som England, Tyskland og Argentina. Utover 1930-tallet avtok produksjonen kraftig, etter hvert som andre materialer utkonkurrerte granitt.

Heldigvis finnes det spor av steinhuggervirksomheten i tillegg til selve bruddene. Det står fremdeles igjen gamle steinhoggerbrakker, blant annet i Idd og på Hvalerøyene. Og bruddet på Store Råholmen er fredet.

Ved siden av gatestein og annen naturstein ble det fra noen brudd også tatt ut stein av mer monumental karakter fra området. Kjent for de fleste er nok steinskulpturene i Vigelandsparken. I Oslo ble Monolitten hugget ut av en diger stein på 280 tonn, fraktet dit i 1929 fra Hov-bruddet ved Iddefjorden. Under andre verdenskrig ville tyskerne utnytte granittene rundt Oslofjorden – så også av Iddefjordsgranitten. I det nå fredede steinbruddet på den På Store Råholmen står fremdeles 260 ferdige blokker, hogd på bestilling til Hitlers påtenkte seiersmonument «Germania» i Berlin. Tilsvarende ligger det også ferdige blokker i Hov-bruddet. Etter andre verdenskrig var det tid for mer monumental steinbruk, og i 1950 ble statuen av Franklin Roosevelt ved Akershus festning avduket av presidentens enke Eleanor Roosevelt. Den er også hugget ut av en råblokk fra Store Råholmen – fra en råblokk på 90 tonn. Også i nyere tid hentes det stein til monumenter fra området, som den 20 tonn store granitt-lokket til bruk på tusenårsstedet i Stavanger og den 120 tonn tunge veggen i den fellesnordiske ambassaden i Berlin.

Dessverre er det i dag liten natursteinproduksjon i området, og det er stort sett pukk som produseres, med hederlig unntak av Johansen Monumenthuggeri AS i Skjeberg.

LES MER:
NGU bulletin 417 (pdf)
NGU: Iddefjordsgranitten
Brekke-granitten
Mer om granitt
NRK: Dei skjulte steinhoggarane