Granitt
«Kålrabistein» er det ikke alle som vet hva er. Dersom man ikke er i fra Sørlandet er nok dette ett ukjent og sært begrepet. Og selv om man er fra Sørlandet bør man nok ha noen år på baken også for å forstå at dette er det som av andre kalles for brostein. Kålrabistein var den brolegging som ble benyttet i det meste av Kristiansand rundt 1900 århundreskiftet, mens fortauene ble hellelagte. At man ville ha noe annet enn jord og sand som dekker var forståelig, og stein var ett naturlig valg. Bare det var mulig å få det formet slik at det ble mulig å ferdes på. Stein hadde blitt alt vanligere å benytte til både bygninger og veidekker ettersom man ble flinkere og flinkere til å bearbeide stein i større omfang.

Granitt og lignende bergarter ble benyttet rundt omkring Oslo-fjorden som brostein og bygningsstein for øvrig. Og siden stein var tung å transportere ønsket man om mulig å benytte lokale ressurser, spesielt dersom det var en fin stein. Og på Sødal i Kristiansand finnes en liten forekomst med rød granitt. Her er det i uminnelige tider tatt ut stein til ulike bygningsformål. På Øvre Sødal ble det i 1889 skrevet kontrakt med ingeniørkaptein, Heyerdahl og hr. advokat V Friis om enerett til å utvinne granitt. Verket beskjeftiget i år 1900 fem mann året rundt. Det var rødgranitt som ble benyttet til husmurer/grunnmurer, trappesteiner og også brostein – eh – kålrabistein.

I en kort periode i mellomkrigstiden ble det en liten steinindustri av Sødalsgranitten, med ca. 25 ansatte i steinhoggeriet. Steinhoggingen ble utført av steinhoggere fra Østfold og Sverige som ble hentet hit og til andre steder i distriktet, blant annet til Mandal. Transport, kranbetjening og andre nødvendige tilleggsoppgaver ble utført av lokale folk, såkalte dagarbeidere. Kvalitet og dimensjon var avgjørende for hva steinen ble anvendt til. Du finner den rødlige steinen igjen i mange grunnmurer i byen, og den beste steinkvaliteten ble brukt som fasadestein. Sødalsgranitten ble visstnok også brukt både i London og Canberra. Jernbanen var også en god kunde som hadde behov for steinen til broer, perronger og forstøtningsmurer.

Den organiserte steinindustrien på Sødal varte i en relativt kort periode, fra 1926 til og med 1931. Mot slutten av denne perioden, i 1930, ble det lagt strøm opp i bruddet og kompressor til luftbor samt motoriserte kraner ble installert. Alt dette ble så fjernet igjen etter avviklingen i 1931.

Steinhoggere kom det likevel i Sødalsheia også i årene etter at det lille industrieventyret var over. De siste årene før andre verdenskrig bodde blant annet fire steinhoggere fra Skjeberg i Østfold på gården i Øvre Sødal. Det var brødrene Kristian, Birger og Lars Larsen samt svogeren, Helge Heger. De hogde fortaustein for Kristiansand kommune som det nok finnes spor av langs fortauene, i østre del av kvadraturen. Men dette tok også etter hvert slutt og bygningene i bruddet er nå borte, så lite minner i dag om den industrien som var her.

Det har også vært en annen stor steinindustri i området, nemlig kalkstein som dannet grunnlag for kalkverk, men det er en annen historie…

Selve granitten stammer fra hendelser i pre-kambrium. Nærmere bestemt som en del av den Sveconorvegiske fjellkjedefoldningen som oppsto for ca. 1200 millioner år siden. Etter at fjellkjedefoldingen hadde presset en rekke sedimentære bergarter og omvandlet disse til metamorfe bergarter sprakk jordskorpa opp, og under stort trykk ble bergartene videre omkrystallisert. Dette resulterte i et bergartskompleks med båndgneis. Den rødlige Sødalsgranitten trengte seg opp fra dypet noen millioner år senere.

MER:
Granitter i Norge
Kulturminner Kristiansand kommune (pdf)

Ett vers i en vise fra Kristiansand
«Selv gresset grodde høyt i våre gader,
Sto frodig grønt i blant kålrabistein.
Og rødmende mot hvitmalte fasader
Ble roser dusjet mildt av sommerregn.
Om verden gikk sin skjeve gang der ude,
Det angikk hverken byen eller Lund,
Enn skjønt vi hadde parter i en skude
Som seilte i passat eller monsun.»