Thulitt tuller vi ikke med her i Norge, ikke en gang litt. Det er en «nasjonalskatt». Ikke bare takket være Torgeir Garmo og den uformelle kåringen av Thulitt som Norges nasjonalstein, men også med navnet som henviser til Ultima Thule. Ultima Thule var navnet den greske oppdagelsesreisende Pytheas of Massalia satte på det nordligste området han kom til på sin reise i år 325 fvt. Dette ble da ansett som den ytterste del av den bebodde verden, og flere mener dette refererte til et sted i Norge.
Men thulitt har hatt en «omflakkende» geologisk identifiserings-historie, så litt oppklaring er på sin plass. Og da er det nok enklest å starte med den første kjente benevnelsen.
I 1812 publiserte Jens Esmark en reiseskildring for en tur han var på i 1810. Turen gikk til øvre del av Telemark. Esmark var allsidig, så ved siden av å omtale bergarter og erts-utnyttelse utførte han også høydemålinger. Og flere andre iakttagelser og aktiviteter ble gjennomført. Han beskrev Rjukanfossen som verdens høyeste kjente foss med fritt fall. Og han besteg Gaustatoppen som førstegangsbestigning sammen med botaniker C. Smith. Etter disse opplevelsene kom han over Tuddal og endelig til Sauland hvor han fant thulitt ved et kobber-leie. Om dette skriver han: “I dette leie [kobber-glaserts leie] traff jeg en stuffe af en smuk, himmelblaa, glasagtig Straalesteen [cyprin], som jeg siden traf i større mængde ved Øvstebygaard i Sauland, ligeledes i et Qvartsleie med lidt flusspat og et smukt, rosenrødt Fossil, som synes at være et hidtil ubekjendt Fossil.” Fossil var på den tiden betegnelse også på mineraler. Esmark hadde imidlertid litt vel mange interesse-områder, og var ikke den som forfulgte mineralundersøkelsen videre, eller for den sakens skyld, han fulgte heller ikke opp for å hverken navngi eller gjøre krav på opphav. – Dette var kanskje litt symptomatisk for Esmark, da han senere fremsatte sin teori om is-tid, men etter publisering gjorde han ikke noe særlig mer med det.
Så var det thulitten da. Det Esmark imidlertid gjorde var å sende prøver fra funnstedet Sauland rundt omkring til andre geologer, mineraloger og samlere i Europa. Blant annet til svensken A. G. Ekeberg. Og det er han som har blitt kreditert for å ha navngitt thulitt, og da etter Thule. Ut over dette diskutere Esmark dette nye rosenrøde mineralet, sammen med andre ting, via brevutveksling med sin svoger i København, Gregers Wad.
I sin bok «A System of Mineralogy» fra 1820 nevner den skotske mineralogen Robert Jameson thulitt som en anekdote under mineralet vesuvian, der den blå varianten (cyprin) av dette mineralet fra Souland (Sauland) ble omtalt. «The rare blue variety is found at Souland, in Tellemark, in Norway, along with a hard peach-blossom coloured mineral named Thulite.»
I 1823 gjennomfører briten Henry James Brooke en mer grundig undersøkelse av thulitt, og andre mineraler. Hans undersøkelser viste at thulitt har en spaltning parallelt med planene til et prisme på 92° 30′ og 87° 30’. Med største vinkel på zoisitt på 116° 30’ gruppere han de ikke i sammen. Som en kuriosa avviser han at zoisitt er en variant av epidot som fremsatt av Abbé Haüy.
Så, i 1831 publiserer H. J. Brooke en ny artikkel der han retter opp i sin undersøkelse fra 1823. Han skriver her at det han da hadde undersøkt var et mineral som riktignok var merket thulitt, men som i ettertid viste seg å være bisilikat av mangan som han hadde mottatt fra mineralsamleren, og forhandler, Henry Heuland. Undersøkelser av en ekte thulitt endret hans oppfatning, da han fant at den sanne thulitt stemte i spaltninger og vinkelmål med epidot, slik den tidligere hadde blitt funnet å gjøre av Armand Lévy.
I 1836 gjentar Brooke dette i «The Philosophical Magazine and Journal of Science», og han navngir bisilikat av mangan for Strömite (strömite kalles i dag for rodokrositt). Han skriver også at det var Ekeberg som hadde skrevet navnet thulitt på etiketten han den gangen fikk.
På denne tiden var det stor aktivitet for å finne, analysere og navngi mineraler rundt omkring i Europa. Og med nye teknikker, bedre instrumenter og kjemiske muligheter økte denne aktiviteten. Og det var en oppblomstring i magasin å publisere artikler i. Flere undersøkelser ble gjennomført av blant annet Jakob Berzelius og Thomas Thomson.
I 1842 blir en ny undersøkelse av thulitt publisert i en artikkel av den tyske kjemikeren Christian Gottlob Gmelin. Han skriver at en tidligere undersøkelse av thulitt, utført av Th. Thomson, ga et ekstraordinært resultat som førte til at han selv analyserte et rent thulitt-emne som han hadde fått fra professor Esmark, Christiania, for en del år siden. Denne analysen stemte overens med en undersøkelse utført av J. Berzelius, og at Th. Thomson sin undersøkelse ikke kunne være basert på en thulitt. Han slår fast at «thulite, therefore, is only a variety of epidote». Verd å merke seg her er at utgiver av magasinet artikkelen publiseres i, kommenterer at den krystallinske formen til zoisitt er lik euklas, og ikke har en side eller spalting felles med epidot. Så her er det fremdeles en liten vei å gå for å få alle biter på plass.
I 1844 besøker den tyskeren mineralogen Theodor Scheerer, som er bosatt i Norge, thulittens «findested ved Gaarden Kleppan, Soulands præstegjeld, i Tellemarken» (dvs. Sauland), men sliter med å finne gode emner. Han skriver «I disse regellöst fordeelte Qvartspartier findes hist og her Thulit, Cyprin, guulagtig-hvid Granat, violblaa Flusspath og ukrystallinisk Pistazit. Gode Stuffer af disse Mineralier, især af Thulit og Granat, vare her ikke mere at finde;».
Men nå var thulitt funnet andre steder også. Et thulitt-emne fra Klodenberg ved Arendal blir i 1849 undersøkt av den svenske kjemikeren Nils Johan Berlin. Han undersøker den kjemiske sammensetningen, og finner at det er en epidot-variant. Og at den inneholder 0,95% «manganoxidul». Han finner at thulitt har en egenvekt på 3,34 (g/cm³).
I 1862 gjennomfører franskmannen Alfred Des Cloizeaux enda en thulitt-undersøkelse, publisert i sin «Manuel de Minaralogie». Han argumenterer her for at thulitt ikke er et epidot, men en zoisitt. Fritt oversatt skriver han; «Thulitt, generelt ansett til nå som et rosa epidot, må ifølge mine observasjoner forenes med Zoisitt». Han henviser til de tidligere undersøkelsene utført av C.G. Gmelin og N.J. Berlin som begge konkluderte med at thulitt var et epidot. Des Cloizeaux gir thulitt hardhet = 6 til 6.5, og en egenvekt på 3,124(g/cm³).
Vår egen W. C. Brøgger får også gjennomført en analyse av thulitten i 1879 som bekrefter at det er en zoisitt. Han skriver at thulitt utvider vår kunnskap om zoisitt og dets krystallformer. Emnet til undersøkelsen får han fra Kongsberg gruvenes samling som har opphav fra Sauland.
Etter hvert ble thulitt beskrevet fra andre steder i Norge, og geologen J.H.L. Vogt skriver i sin bok om «Norges nyttige mineraler og bergarter» at thulitt bare er funnet i Norge, og at man kan slipe brevpresser osv. av den. To andre funnsteder av thulitt nevnes også, et i nærheten av Trondheim og et ved Egersund. Men Sauland har opp igjennom årene alltid tiltrukket seg geologer, og ved siden av Sheerer i 1844 og flere populærgeologiske tidsskrift, har både Werner Werenskiold (1909) og Henrich Neumann & Sverre Svinndal (1955) skrevet om dette stedet med dets mineraler, inkludert thulitt.
Konklusjonen så langt er at thulitt er en tett, lyserød variant av mineralet zoisitt, som er medlem av epidotfamilien. Thulitt er manganrik og med det påvirkes fargen. Fargen på thulitt varierer fra lys rosa, via blodrød til mørkebrun. Farge-variasjonen skyldes mengde mangan i zoisitten og mengden av thulitt i forekomsten. Thulitt kan forveksles med mangan-holdige epidot-mineraler som piemontitt. At disse ofte opptrer i sammen, gjør det heller ikke lettere. Men, en thulitt er en mangan-holdig zoisitt. Og zoisitt har rombisk krystallform, der epidot-mineraler er monokline. Thulitt opptrer i metamorfe bergarter og i mineralganger dannet ved lav temperatur, og under nærvær av fritt vann.
Siden dette er Norges nasjonalstein bør selvfølgelig alle kunne den kjemiske formelen for thulitt:
{Ca2}{Al,Mn3+3}(Si2O7)(SiO4)O(OH).
Thulitt finnes nesten over hele Norge, og i dag er det identifisert rundt 50 funnsteder – den er også funnet i andre land. Noen forekomster er imidlertid mer kjent enn andre blant mineralsamlere og steinslipere. Det er Lom i Innlandet, samt Leksvik og Lierne i Trøndelag. Alle disse tre ligger i prekambriske gneiser. I 2018 ble det også stor ståhei for samlere da Mjønes-tunnelen ble sprengt ut på fylkesveien til Hitra og masse thulitt dukket opp.
Noen norske thulitter:
LES MER:
Thulitt (Lom); Thulitt (Leksvik); Thulitt (Mjønes); Thulitt (Elverum); Thulitt (Oppdal)
KILDER, (sortert etter publiserings-år):
Esmark, J. (1812). «Bemærkninger, gjorte paa en Reise til Gousta-fjeldet i Øvre-Tellemarken.» Topographisk-statistiske Samlinger. Det Kongelige Selskab for Norges Vel. Første deels andet bind. s192.
Jameson, Robert (1820). «A System of Mineralogy», Third edition, Vol I, Archibald Constable & Co. Edinburgh. s134.
Brook Henry James (1823). «A Familiar Introduction to Crystallography: Including an Explanation of the Principle and use of the Goniometer». W. Phillips, George Yard, Lombard street, London. s494 og s497.
Brooke, Henry James (1831). «On Poonahlite and other minerals». The London, Edinburgh, and Dublin Philosophical Magazine and Journal of Science. Volume 10, #56. s109.
Brooke, Henry James (1836). «Thulite and Strömite». The London, Edinburgh, and Dublin Philosophical Magazine and Journal of Science. Volume 8, #45. s169.
Gmelin, M (1842). «Analysis of thulite». The London, Edinburgh, and Dublin Philosophical Magazine and Journal of Science. Vol. XX. s442.
Scheerer, Theodor (1845). «Resultater af en mineralogisk Reise i Tellemarken, 1844». Nyt Magazin for Naturvidenskaberne. Hefte 4, s405.
Berlin, N.J. (1849): «Analyser of Norrska mineralier». Öfversigt af Kungl. Svenska Vetenskaps-Aakademiens handlingar. s234-238.
Des Cloizeaux, Alfred Louis Olivier Legrand (1862). «Manuel de Mineralogie». Paris. s238-242, s553.
Brøgger, W. C. (1879). «XXVI. Untersuchnungen norwegischer Mineralien II». Zeitschrift für Krystallographie und Mineralogie, 3dje bind. Verlag Von Wilhelm Engelmann, Leipzig. s471.
Vogt, J.H.L. (1882). «Norges nyttige mineraler og bergarter : deres kjendetegn, forekomstmaade, brug og drivværdighed». Kristiania. s102.
Chester, Albert Huntington (1896). «A Dictionary of the Names of Minerals Including Their History and Etymology». Chapman and Hall, London. s270.
Werenskiold, W. (1909). «Om Øst-Telemarken». Norges geologiske undersøkelse No. 53. s50-51.
Neumann & Svinndal (1955). «The cyprin-thulite deposit at Øvstebø, near Kleppan in Sauland, Telemark, Norway». Norsk geologisk tidsskrift. #34. s139-156.
Carstens, Halfdan (2007). «Thulitt – fordi den er så vakker». GeoPublishing AS. GEO 08/2007. s20-21.
Hestmark, G. (2012). «To discover, yes, but to publish… ? Jens Esmark, datolite..and thulite». Norwegian Mining Museum, Publication No. 49, s45-52.
Petrologi 