Thulitt tuller vi ikke med her i Norge. Det er en «nasjonalskatt». Ikke bare takket være Torgeir Garmo og den uformelle kåringen av Thulitt som Norges nasjonalstein, men også med navnet som henviser til Ultima Thule. Ultima Thule var navnet den greske oppdagelsesreisende Pytheas of Massalia satte på det nordligste området han kom til på sin reise i år 325 fvt. Dette ble da ansett som den ytterste del av den bebodde verden, og flere mener dette refererte til et sted i Norge. At det var en svenske som gjorde koblingen og ga Thulitt sitt navn får vi heller tåle. Svensken A.G. Ekeberg hadde merket en prøve Thulitt med dette navnet. Første gang det er funnet beskrevet er da R. Jameson skrev om thulitt i sin bok «A System of Mineralogy» (1820). Der beskrev han et hardt «peach-blossom»-farget mineral funnet i Sauland i Telemark. Sauland er også typelokaliteten for Thulitt.

Thulitt er en variant av mineralet zoisitt. Thulitten er manganrik og med det påvirkes fargen. Fargen på thulitt varierer fra lys rosa, via blodrød til mørkebrun. Farge-variasjonen skyldes mengde mangan i zoisitten og mengden av thulitten i forekomsten. Thulitt kan forveksles med mangan-holdige epidot-mineraler. At disse ofte opptrer i sammen gjør det heller ikke lettere. Men, en thulitt er en mangan-holdig zoisitt. Og zoisitt har rombisk krystallform, mens epidot-mineraler er monokline. Siden dette er Norges nasjonalstein bør selvfølgelig alle kunne den kjemiske formelen for thulitt: {Ca₂}{Al,Mn³⁺₃}(Si₂O₇)(SiO₄)O(OH).

Thulitt opptrer i metamorfe bergarter og i mineralganger dannet ved lav temperatur og under nærvær av fritt vann. Thulitt finnes nesten over hele Norge. Noen forekomster er imidlertid mer kjent enn andre blant mineralsamlere og steinslipere. Det er Lom i Innlandet, samt Leksvik og Lierne i Trøndelag. Alle disse tre ligger i prekambriske gneiser. I 2018 ble det også stor ståhei for samlere da Mjønes-tunnelen ble sprengt ut på fylkesveien til Hitra og masse Thulitt dukket opp.