Deler av berggrunnen i Viken/Østfold utgjøres geologisk av et stort, sammenhengende granitt-kompleks som strekker seg fra den sørlige delen av Østfold og inn i Bohuslän i Sverige. Dette granitt-komplekset tilhører det vi gjerne kaller for grunnfjellet, og som geologene tidligere kalte urfjellet. Grunnfjell er egentlig en samlebetegnelse på de eldste geologiske delene av landet, der bergartene er mer enn 570 millioner år gamle. De er dermed prekambriske bergarter. Bergartene i grunnfjellet er ofte omvandlede bergarter som gneis, kvartsitt og amfibolitt, men inneholder også lokale intrusiver av gabbro og, som i dette tilfellet, granitt.
Men grunnfjell som term er veldig bredt, og gir ingen nøyaktig geologisk beskrivelse av opphav eller historie. Geologisk er det mer beskrivende å plassere granitt-komplekset som en del av det Svekonorvegiske grunnfjellsskjold. Ledende teori om dannelsen av denne provinsen går på en kollisjon mellom jordplatene Amazonia og Baltika under dannelsen av superkontinentet Rodinia, for rundt en milliard år siden. Eller for å være mer nøyaktig, for 1130–900 millioner år siden. Det Svekonorvegiske grunnfjellsskjold kan deles opp i forskjellige «eksotiske terreng» (eng. «terrane»), som er et forkastnings-begrenset sett med bergarter av regional utstrekning med særegen geologisk historie. Iddefjordsgranitten ligger da som en del av det som har fått navnet Idefjord-terrenget. Idefjorden-terrenget består igjen av flere geologiske hoved-enheter der granitt intrusjonen Iddefjord-Bohuslän granitten er en av seks navnsatte enheter.
Iddefjordsgranitten kom på plass i den yngste delen av denne perioden, og slapp unna vesentlig metamorfose. Datering av granitten viser at den har en alder på 918±7 mill. år.
Geologisk kaller man et slikt område for en batolitt. En batolitt defineres som et område med størknet dypbergart, med over 100km2 utbredelse. Dette består igjen av mindre, forholdsvis like plutoner. Et pluton er en forholdsvis stor magma-ansamling som størkner i dypet. Og flere av disse plutonene har størknet i litt forskjellig tid, og dannet granitt-komplekset (batolitten). Litt tid i geologisk tidsregning blir her da «noen millioner år».
Gjennom undersøkelser har Iddefjordsgranitten blitt delt inn i 13 forskjellige enheter, basert på forskjeller i mineralogi, interne strukturer og relativ aldersrekkefølge. Den eldste delen av Iddefjordsgranitten er Ise-granitten som utgjør granittens nordøstligste del i området rundt Isesjøen. Den yngste er Hogget-granitten, som ligger på den sydlige del av Kirkøy.
Iddefjordsgranitt er ikke bare granitt. Selv om de fleste av de undersøkte enhetene består av nettopp granitt, inneholder området også bergartene dioritt og granodioritt. De vanligste mineralene er kvarts, plagioklas, kalifeltspat (mikroklin), i tillegg til varierende mengder av mineralene biotitt, muskovitt og amfibol. Relativ variasjon av mengden av disse mineralene gir opphav til de forskjellige bergartsvariantene. Mineralinnholdet fører også til at fargen på Iddefjordsgranitten varierer, fra rødlig stein til brungrå og over til blek grå. Den røde fargen skyldes kalifeltspaten mikroklin. Også kornstørrelsen varierer. Noe som også gir opphav til bergartsvarianter, den finkornede varianten av granitten som geologer vil kalle en aplitt, og den grovere varianten pegmatitt.
Granitten har opp igjennom tiden blitt kalt Smaalens-granit, Østfoldsgranitt, Halden-granitt og da også Iddefjordsgranitt. Av NGU har bergartsenheten fått navnet Iddefjordsgranitt. Dette dekker da bergartene i en videre forstand enn det området som ligger langs Iddefjorden. Med andre ord, hovednavnet for alle variantene er nå Iddefjordsgranitt.
Grunnen til at den tidligere fikk så mange forskjellige navn var nok at steinbrudd poppet opp i området etter hvert som man klarte å tjene penger på steinproduksjon. Og stein fra forskjellige steder ble gitt egne handelsnavn. Iddefjordsgranitten er av god natursteinskvalitet både på Hvaler-øyene, lenger inne på fastlandet, og på norsk og svensk side av Iddefjorden. Faktisk kan man gå rundt i områdene i Østfold å finne spor av steinbrudd «litt over alt». NGU har forsøkt å lage en oversikt over kjente steder, men det er langt i fra alle som er registrert – og flere er nok blitt borte gjennom byggevirksomhet.
Stein-bruk fra området har nok alltid funnet sted til lokal bygging, men det ble benyttet en del stein fra området i forbindelse med byggingen av Fredriksten festning på 1660-tallet. Gårdeiere ble da pålagt å levere stein til byggingen av citadellet, og i 1663 ble det gitt ordre om at hver gård i Idd og Marker skulle kjøre stein med hest og slede i én dag. Det ble også innkommandert 30 mann som lesse og losse hjelp av de store steinblokkene. Noe lignende ble også gjort i 1664 og 1665.
Framvekst av natursteinproduksjon på Iddefjordsgranitten startet mer kommersielt som følge av brannen i Hamburg i 1842. Ved gjenoppbyggingen av byen trengtes store mengder stein til kaier, kanaler og hus. En del av denne steinen ble skipet ut fra Fredrikshald, og det er det første eksempel på steinhoggeri vi kjenner fra Iddefjorden. Naturlig nok var det en tysker, Waitz, som kom til området fra Hamburg. Som arbeidere leide han fanger fra Fredriksten.
Når forretningsmulighetene ble kjent startet flere nordmenn med steinproduksjon. Ole Berntzen Sanderød kjøpte i 1866 et stort område, og med noen få mann ga de seg i kast med å hogge gatestein. Dette ble skipet med fraktskuter (seiljakter) til Fredrikstad og Kristiania. Haldens Stenhuggeri ble så etablert under ledelse av ingeniør Thorvald Heiberg, som Norges første eksportfirma i denne bransjen. Flere firma så muligheter, også utenlandske, som British Norway Granit Co. Ved siden av at steinen var av god natursteinkvalitet var det også viktig at forekomstene lå nær sjøen slik at store skip kunne gå inn for å laste. Og nettopp det gjorde bruddene ved den dype Iddefjorden, Hvaler og områdene rundt Fredrikstad.
Granittindustrien rundt Iddefjorden og Fredrikstad var på sitt største fra 1910-15 og sysselsatte da 2500 mann. Industrien sto da for 75-80% av Norges samlete granittproduksjon hvorav mesteparten av granitten gikk til eksportmarkeder, som England, Tyskland og Argentina. Faktisk utgjorde Smaalens-distriktet tett opp mot 100% av eksporten av bearbeidet granitt i årene 1907-1912. Produktsortimentet tok kanskje litt vel overhånd også. I 1916 skrev J. Oxaal; «Særlig har utviklingen i de senere aar været rask og samtidig med omlægningen av eksportmarkedet og med produktionens økning har ogsaa produkternes antal vokset sterkt; mens der saaledes tidligere kun huggedes nogen faa forskjellige sorter gatesten til indenlands bruk og til Tyskland og England, hugges nu en hel del sorter til en række land.» For å være enda mer nøyaktig hugget man i 1909 hele 27 forskjellige gatestein. I 1913 var man oppe i utrolige 119 forskjellige sorter gatestein!
Utover 1930-tallet avtok produksjonen kraftig, etter hvert som andre materialer og land utkonkurrerte granitt og Norge.
All stein gikk heldigvis ikke til eksport, og i forbindelse med utbygging av veier var det stort behov for hugget sten. Blant annet ble det etablert mange flotte steinbroer, som denne fra Glende helt sør i Halden kommune, bygget i 1864.
Ved siden av gatestein og annen naturstein ble det fra noen brudd også tatt ut stein av mer monumental karakter fra området. Kjent for de fleste er nok steinskulpturene i Vigelandsparken. I Oslo ble Monolitten hugget ut av en diger stein på 280 tonn, fraktet dit i 1929 fra Hov-bruddet ved Iddefjorden. Under andre verdenskrig ville tyskerne utnytte granittene rundt Oslofjorden – så også av Iddefjordsgranitten. I det nå fredede steinbruddet på Store Råholmen står fremdeles 260 ferdige blokker, hogd på bestilling til Hitlers påtenkte seiersmonument «Germania» i Berlin. Tilsvarende ligger det også ferdige blokker i Hov-bruddet. Etter andre verdenskrig var det tid for mer monumental steinbruk, og i 1950 ble statuen av Franklin Roosevelt ved Akershus festning avduket av presidentens enke Eleanor Roosevelt. Den er også hugget ut av en råblokk fra Store Råholmen. Også i nyere tid hentes det stein til monumenter fra området, som den 20 tonn store granitt-lokket til bruk på tusenårsstedet i Stavanger og den 120 tonn tunge veggen i den fellesnordiske ambassaden i Berlin. I dag er det lite natursteinproduksjon i området, og det er stort sett pukk som produseres av granitten, med hederlig unntak av Johansen Monumenthuggeri AS i Skjeberg.
Heldigvis finnes det flere historiske spor som tas vare på, som de gamle steinhoggerbrakker i Idd og på Hvalerøyene. Og bruddet på Store Råholmen er fredet. Og for oss litt ekstra interesserte finnes det en film fra NRK (1966) som viser litt om hvordan arbeidet var på steinbruddene, nemlig «Stenhuggere på Hvaler».
Ved siden av stein-brytning har også granitten her vært et godt utgangspunkt for andre steinhuggere, og vi finner mange helleristninger («hellehugginger») i området. Disse går under fellesnavnet «helleristningene i Østfold», og er fra bronsealderen, rundt 3000 år gamle.
Noen Iddefjordsgranitter
LES MER:
Brekke granitt, Geogleblog
Granitt, Geogleblog
KILDER:
Bakke, Harald (1915). «Id herred : en grænsebygds historie : geografisk-statistisk-historisk beskrivelse av bygden fra gammel tid og til nu.» Id kommune. s336-349.
Banks, David (1993). «Radioelement and trace element concentrations in some Norwegian bedrock groundwaters – Appendix.» Norges geologiske undersøkelse. Rapport 93.124.
Bernard Bingen, Øystein Nordgulen & Giulio Viola (2008). “A four-phase model for the Sveconorwegian orogeny, SW Scandinavia”. Norwegian Journal of Geology vol. 88, s43-72.
Bryhn, L.G (1961). «Fredriksten festning 300 år«. Forsvarets krigshistoriske avdeling. s14-16.
Gautneb, Håvard; Øvereng, Odd; Heldal, Tom (1996). «Granittforekomster i Halden kommune«. Norges geologiske undersøkelse. Rapport 99.061.
Jacobsen, Frank Kile (1992). «Lokalhistorisk veiviser for Halden og Aremark«. Valdisholm forlag. 141s.
Johanson, Arvid. «Steinindustrien ved Iddefjorden i sentrum«. Halden Arbeiderblad, lørdag 4. august 1979. s7
Narum, B.M et al. (2022). “Tectonometamorphic historyy of the Østfold Gneiss Complex, Idefjorden lithotectonic unit, southeastern Norway”. Norwegian journal of geology, volum 101.
NGU, Iddefjord granite. Natursteinprovins
Norheim, Svein (2012). «En kulturminneseilas på Ringdalsfjorden og Iddefjorden». Økomuseum Grenseland.
Oxaal, John (1916). “Norsk granit”. NGU 76, 251s.
Pedersen og Maaløe (1990). «The Iddefjord granite: geology and age». NGU Bulletin 417.
ANDRE KILDER:
Arbeiderbladet, torsdag 8. juni 1950, s1.
Bakke, Økomuseum Grenseland
Halden historiske samlinger
Kjellvik, Roger: Om Store Råholmen og annen sten-industri på Kråkerøy
Brottet – VisitHalden
Monolitten – Iddefjordsgranitt – VisitNorway
Dei skjulte steinhoggarane – NRK
Petrologi 