Granitten i havgapet

Vegagranitten er en grå, mellomkornet dypbergart som bygger opp den sørlige og vestlige delen av Vega på Helgelandskysten. Den størknet for ca. 475 millioner år siden, i den tidlige fasen av den kaledonske fjellkjededannelsen, da sedimentære bergarter dypt nede i jordskorpa smeltet delvis.

Vegatrappa slynger seg nærmere to tusen trinn opp den bratte fjellsiden på Gullsvågsfjellet til utsiktspunktet Ravnfloget. Langs stien kommer den grå granitten til syne. Fra toppen er sammenhengen mellom berggrunn og landskap lett å se. Harde bergarter som granitt og gneis danner markerte fjell, mens svakere bergarter er slitt ned til et lavt, flatt kystlandskap av øyer, holmer og skjær. Mange av de rundt 6500 øyene i Vegaøyan ligger i dette landskapet, som siden 2004 har stått på UNESCOs verdensarvliste.

Fra havbunn til granitt

Øya Vega hører til Helgelandsdekkekomplekset, som hovedsakelig består av gamle havbunnsavsetninger av sand, leire og kalk. Etter hvert ble disse lagene begravd dypt og omdannet ved høyt trykk og høy temperatur til metamorfe bergarter som kvartsitt, glimmerskifer og marmor.

Dypt nede ble det så varmt at deler av disse bergartene begynte å smelte. Smelten samlet seg og størknet som Vegagranitten. Den regnes som en S-type granitt, der S står for sediment, fordi smelten kom fra oppsmeltede sedimentære bergarter. Granitten hører til det samme store magmatiske systemet som Bindalsbatolitten, en samling dypbergarter som strekker seg over store deler av Helgeland.

Spor av smelten

Et særtrekk ved Vegagranitten er de mange xenolittene: biter av eldre bergarter som ble fanget i magmaen uten å smelte helt. De ses som mørke, uregelmessige flekker i den ellers grå bergarten.

Granitten inneholder også det uvanlige mineralet kordieritt. Kordieritt dannes når smelten inneholder mye aluminium. Det er nettopp hva man kan vente når det er aluminiumrike sedimenter som har smeltet.

Bergarter fra et annet kontinent

Senere ble granitten dratt med i de store omveltningene da Iapetushavet lukket seg og kontinentene Baltika og Laurentia kolliderte. Store flak av jordskorpa ble revet løs og skjøvet inn over hverandre som tepper på et gulv. Slike flak kalles skyvedekker.

Helgelandsdekkekomplekset er en del av Øverste dekkeserie, det øverste laget i den kaledonske fjellkjeden. Denne dekkeserien antas å ha sitt opphav på eller nær Laurentia, det gamle nordamerikanske kontinentet. Steinene du går på i dag, ble altså dannet på den andre siden av et hav som for lengst er forsvunnet.

Hard granitt og flat strand

Vega er delt i to, og det synes i landskapet. I sør danner den harde granitten bratte, alpine fjell som Gullsvågsfjellet. I nord har breer og hav lettere slipt ned den bløtere marmoren og kalkglimmerskiferen til en bred, lav flate. Der geologen ser en kontrast mellom bergarter, ser den besøkende først og fremst forskjellen mellom fjell og flatt land.

Det lave landskapet kalles strandflaten. Hans Reusch (1852–1922) beskrev den allerede på 1890-tallet og innførte begrepet «The Norwegian Strandflat». Fridtjof Nansen (1861–1930) fulgte opp med en omfattende monografi i 1922, dedisert til Reusch. Han mente at strandflaten var typisk for arktiske strøk, og at den ble formet i perioder da havet kunne være islagt og tunge isbreer slipte ned landskapet.

Flyttblokker på Gullsvågsfjellet viser at også Vega en gang var helt dekket av is. Hvordan strandflaten ble til, diskuteres likevel fortsatt. De fleste forskere regner den som geologisk ung, formet de siste millioner årene. Undersøkelser på Vestlandet tyder likevel på at deler av kystlandskapet kan bygge på et forvitret landskap fra trias, over 200 millioner år gammelt, som istidene senere har gravd fram og slipt om.

Utsnitt av kart som viser Vega. Svarte felt viser områder som er under 30 meter over hav, mens stiplede felt i sjøen indikerer området som er mindre enn 25 meter dypt. Utsnittet fra «The strandflat and isostasy», Nansen, 1922.

Se også samleside for granitt.

Tips! Gå Vegatrappa opp til Ravnfloget og se etter mørke xenolitter i granitten og flyttblokker etter isen. Fra toppen ser du strandflaten brette seg ut mot havet. Avslutt med en tur til nordsiden, der marmor og kalkglimmerskifer ligger lavt i terrenget og viser hvorfor Vega er delt i fjell og flatt land.

---