Foyaitt

Foyaitt er en lys nefelinsyenitt, en dypbergart av alkalifeltspat og nefelin uten kvarts. Den finnes som ganger og mindre kropper i Lågendalen nord for Larvik, blant annet ved Bratthagen i Kvelde, i den vestlige delen av Larvik-plutonkomplekset. Den ble dannet for ca. 295 millioner år siden, da smelte med lite silisium størknet sent i utviklingen av Oslo-riften.

En veiskjæring i Lågendalen

I 1962 ble riksveien gjennom Lågendalen mellom Larvik og Kongsberg, dagens riksvei 8, bygd om. Omtrent ti kilometer nord for Bommestad bru, like sør for gården Bratthagen, sprengte veiarbeiderne en stor skjæring gjennom en lys, flekkete bergart. Mineralogen Per Chr. Sæbø kjente den igjen. Det var den samme gangen som Waldemar Christopher Brøgger (1851–1940) hadde analysert og beskrevet som «Bratthagen foyaite dike» i 1897. En gang er en plateformet bergartskropp som har størknet i en sprekk i fjellet. Steinen fra skjæringen ble knust og brukt som pukk i den nye veien. Derfor gikk det meste av det mineralrike materialet tapt, og Sæbø fant mange av prøvene sine langs veien flere kilometer lenger sør. I dag er lokaliteten fredet som Bratthagen naturminne.

Feltspat og nefelin, men ingen kvarts

Foyaitt hører til nefelinsyenittene. De lyse mineralene er alkalifeltspat og nefelin. Nefelin utgjør 10–60 prosent av de lyse mineralene, og nesten all feltspaten, 90–100 prosent, er alkalifeltspat. Kvarts mangler. Smelten hadde for lite silisium til å danne kvarts, og da ble det i stedet dannet nefelin, et natrium-aluminiumsilikat med mindre silisium enn feltspat. Nefelin er grå til rødlig, har glass- til fettglans og ingen tydelig kløv.

Det som skiller foyaitt fra andre nefelinsyenitter, er strukturen. Brøgger beskrev den som trakyttisk: feltspaten danner tynne plater som ligger omtrent parallelt, som om de har strømmet sammen, og nefelin og mørke mineraler fyller mellomrommene. I Bratthagen-gangen er feltspatplatene opptil 20 mm lange og 2–3 mm tykke. Feltspaten er mikropertitt, en alkalifeltspat der kalium- og natriumfeltspat har skilt seg i tynne lag. I tillegg finnes litt sodalitt, lepidomelan (en jernrik glimmer), pyroksen rik på ægirin og små mengder titanitt, magnetitt, apatitt og zirkon.

Sist i rekken

Foyaitten hører til Larvik-plutonkomplekset, som består av rundt ti ringformede intrusjoner av larvikitt og beslektede bergarter. Dateringer av zirkon og baddeleyitt gir aldre mellom ca. 297 og 292 millioner år for komplekset. Den danske geologen Jon Steen Petersen kom i 1978 fram til at de vestlige ringene er yngst. Lengst vest, mellom Farris og Lågen, ligger lardalitt, en grovkornet nefelinførende bergart. Brøgger beskrev foyaittganger inne i lardalitten, særlig i Lågendalen. Han delte disse bergartene i Larvik-komplekset i tre typer foidsyenitt, og foyaitt var én av dem. Foid er kort for feltspatoid, mineraler som nefelin og sodalitt. De ligner feltspat, men inneholder mindre silisium.

Foyaitten tilhører altså slutten av utviklingen. Sæbø beskrev pegmatittene i Bratthagen-gangen som de aller siste restene etter at magmaet hadde utviklet seg gjennom rekken kjelsåsitt–larvikitt–lardalitt. Pegmatitt er en svært grovkornet bergart som krystalliserer fra de siste, væskerike restene av en smelte. Slike rester samler opp sjeldne grunnstoffer. I en 30 cm bred pegmatittgang i skjæringen fant Sæbø barylitt, et beryllium-barium-silikat som da bare var kjent fra fire steder i verden. Det var det første funnet i Norge. Materialet ble lagt i Mineralogisk-geologisk museum ved Universitetet i Oslo.

Pegmatittene i Lågendalen er nært beslektet med de mineralrike gangene i Langesundsfjorden, omtrent 25 kilometer lenger sørvest. Gangene er 10–30 cm tykke, og prøven med barylitt besto mest av albitt og analcim, med ægirin og katapleiitt. Etter funnet i Lågendalen gikk Sæbø gjennom gamle samlinger og fant barylitt også i en eldre prøve fra Langesundsfjorden, med etiketten «Analcim, Brevig».

Et navn som forsvant

Rundt 1900 fikk geologene stor interesse for Oslofeltet, eller «Kristianiagebietes» som Brøgger skrev på tysk. Navnet foyaitt kommer fra Fóia, det høyeste punktet i fjellområdet Serra de Monchique i Sør-Portugal. Geologen Hans Henrik Reusch (1852–1922) skrev det som «foyaït».

I 1960 gikk geologen Christoffer Oftedahl bort fra navnet og kalte Bratthagen-bergarten bare nefelinsyenitt. Navnet levde likevel videre. Da Norsk Hydro i 1975–1977 undersøkte om nefelinsyenitten i Lågendalen kunne brukes til å lage aluminium, het et av notatene «Foreløpig rapport fra prøvetaking i nefelinsyenitt (foyait) ved Anundsjøen». Store norske leksikon har fortsatt et oppslag på foyaitt, men i faglitteraturen i dag heter bergarten nefelinsyenitt.

Tips: Kjør riksvei 8 opp gjennom Lågendalen til Bratthagen, ca. 10 km nord for Bommestad bru. Ikke stopp langs riksveien, men finn en trygg avkjørsel. Lokaliteten er fredet som naturminne, så se, men la hammeren ligge.

---