Amfibolitt – Tofte

Amfibolitt
Amfibolitt er en middelskornet, mørk, metamorf bergart bestående av hornblende og plagioklas med mindre mengder epidot, biotitt og kvarts. Amfibolitt dannes ved middels sterk regional metamorfose av ekstrusive (vulkanske) og intrusive basiske bergarter, slik som basalt og diabas som «kokes» under høyt trykk og temperatur.

I Norge er den meget alminnelig, og det finnes forekomster av amfibolitt flere steder, blant annet i vertikalt delte ganger med grunnfjell fra prekambrium ytterst på Hurumlandet i Buskerud.

Kuriosa: Lørdag 22. juli 1837 ble den verdenskjente geologen Charles Lyell og hans frue Mary rodd over fra Holmestrand til Hurum-halvøya i Kristianiafjorden. Med sin populære tre binds Principles of Geology (1830-33) hadde Lyell skrevet en bestselger som gjorde ham økonomisk uavhengig, og som med sitt budskap om at fortiden måtte forstås ut fra prosesser i nåtiden – en doktrine kalt ’aktualisme’ eller ’uniformitarianisme’ – blant annet inspirerte vennen Darwins tenkning om evolusjon.

I Norge var Lyell på jakt etter materiale til sin nye bok Elements of Geology (1838) som på en systematisk måte skulle behandle bergarter etter deres opprinnelsesmåte. Som veileder i felt hadde han med seg Balthazar M. Keilhaus kart Kristiania-territorium (Oslo-felt) fra 1836, og her var det merket av en interessant grense mellom urgamle gneisbergarter uten spor av liv og fossilførende lag ved Tronstad strand på Hurum.

Lyell kom over en lokalitet som fascinerte ham, et lærebokeksempel på hvordan forholdet mellom bergarter ute i felt kan fortelle noe om deres relative alder, det vil si hvem som kom først, hvem som kom sist. Her så han en berggrunn som består av tykke, alternerende lyse og mørke bånd av nord-sør-strykende granitt og amfibolitt, som skarpt overskjæres øst-vest av en et par fot tykk, mørk gang av en basaltlignende smeltebergart som har strømmet opp i en sprekk i den opprinnelige bergbygningen. Det er vanskelig å forestille seg en naturlig geologisk prosess som ville skape det samme bildet om gangen var eldst, altså hvor gangen stod der først, og så la de mørke og lyse båndene seg pent på hver side. Alt tyder her på en overskjæring av noe som en gang var kontinuerlig sammenhengende. Gangen må altså være relativt yngre enn grunnfjellet. Moderne, absolutte dateringer med isotoper vil vise at det sannsynligvis ligger mange hundre millioner år mellom dannelsen av grunnfjellet, som her er over en milliard år gammelt, mens gangen sannsynligvis stammer fra den langt senere perm-tiden hvor det var mye eruptiv og intrusiv virksomhet i Oslofeltet. Men så har det skjedd en ny forandring, en ny sprekkdannelse, etter at den tykke gangen størknet i sprekken. Smeltebergartsgangen overskjæres av et par tykke årer med det hvite til glassklare mineralet kvarts, avsatt i en sprekk fra en veske med grunnstoffene silisium og oksygen (SiO2), det samme som glass. Årer som altså er relativt yngre enn smeltebergartsgangen. Vi har altså tre distinkte epoker: grunnfjellstid, smeltebergartstid og kvartsåretid. I den siste har det også funnet sted en liten forskyvning til siden av den nederste delen av smeltebergartsgangen.
Slike feltforhold er en viktig kilde til å forstå hvordan berggrunnen og landskapet har blitt til, og man må ut i naturen for å observere dem. Lyell ble så inspirert av dette at han tegnet en skisse i sin feltnotisbok, og deretter ble den til et tresnitt i Elements of Geology (1838: 214).

lyell_1

lyell_2

MER:
SNL: Amfibolitt
Wikipedia: Amfibolitt
Geofunn: Charles Lyells norske lærebok

n-0119-amfibolitt-hurum

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s