Klerberstein
Kleberstein er en lav-metamorf bergart med en alder på rundt 500 mill. år. Som alle bergarter varierer klebersteinens kvalitet fra sted til sted, med talk, kloritt, serpentin og amfibol som hovedmineraler. Magnetitt og dolomitt forekommer også.

Klebersteinen er en myk steinart, lett å forme og god å ta på. Den tåler varme opp til 1550 °C, er frostsikker og motstandsdyktig mot kjemikalier.

Med disse egenskapene har den vært benyttet opp igjennom historien i forskjellige sammenhenger. I steinalderen ble den spesielle steinen brukt til køller, hakker og økser. Fra bronsealderen ble den også brukt til spinnehjul, vevlodd, garnsøkker (jarstein) og støpeformer. Videre har kleberstein vært brukt til kokekar og bruksgjenstander siden eldre jernalder. Det er gjort funn som forteller at vikingene ikke bare benyttet kleberstein til gryter og andre bruksting, men også brukte kleberstein til oppvarming av boligen. Utvinning av klebersteinsgryter som ble hugget direkte ut av fjellveggen, ble for mange en viktig tilleggsnæring. Fra 1200-tallet ble kleberstein benyttet til dekor. Flere slott, kirker og katedraler har utsmykninger av kleberstein. Den mest kjente er Nidarosdomen som i sin helhet er dekorert med kleberstein. På slutten av 1600- tallet startet produksjonen av ildsteder av klebersteinen i Gudbrandsdalen. På slutten av 1800-tallet ble det opprettet flere selskaper på Otta, for produksjon av ovner og peiser av kleberstein.

Navnet kommer egentlig av kleberg, stein som man kan lage kljå, vevstein eller vevlodd av. Andre navn er fettstein, vekstein, grytestein, grøtstein, grjot eller blautegrjot.

MER:
SNL: Kleberstein
Wikipedia: Kleberstein

Kilder: Krekling, Kirsti m.fl., red.: Det mjuke berget : kleberstein i Gudbrandsdalen, 1995 (Maihaugens Årbok, 1995), isbn 82-90241-26-7, Skjølsvold, Arne: Klebersteinsindustrien i vikingetiden, 1961