Akeritt

Akeritt ble først beskrevet og navngitt av W. C. Brøgger (1890). Navnet ble introdusert for syenittiske bergarter som inneholdt mye plagioklas. Den ble dannet (som nordmarkitt og ekeritt) i en sen fase av magmatisk aktivitet i Oslo-riftet i Perm, for rundt 200-250 millioner år siden. Akeritt er oppkalt etter Aker, en tidligere stor-kommune, som nå er en del av Oslo.

Fra enkelte lokasjoner beskrev Brøgger (1890) om innehold av mafiske mineral i akeritt, og ga forskjellige varianter av akeritt navn som hypersthen-akeritt, pyroksen-kvarts-akeritt og hornblende-akeritt. Han beskrev også andre varianter, som en kvartsførende augitt-syenitt (akerit). I 1898 begrenset Brøgger navnet akeritt til grenseflatene mot nordmarkitt og Oslo-essexitt.

Akeritt er videre opp igjennom årene blitt brukt om forskjellige bergarter med monzonittisk sammensetning. Grovkornede, dyptliggende akerittene ble beskrevet av Oftedahl (1946), og han skiller akeritt fra de andre mellomliggende bergartene ved å beskrive akeritt som en finkornet monzonittisk bergart, plagioklas< >alkalisk feltspat, men med betydelige mengder av begge. Den inneholder mindre enn 30% mørk mineraler og vanligvis mindre enn 10 % kvarts; teksturen er mer eller mindre preget av de rektangulære plagioklas-individene som ofte er omgitt av alkalifeltspat. Holtedahl og Dons (1966) beskrev akeritten også som en bergart som opptrådte i ganger, og de omhandlet en porfyrisk variant, akeritt-porfyr.

Med alle disse typene akeritt, har det generelt blitt ansett at akeritt er dannet i en svært forurenset grenseflate mellom magma og kambro-siluriske metasedimenter, eller lokalisert innenfor plutoniske bergarter med et høyt innhold av sedimentære xenolitter (Oftedahl 1946, Neumann 1980).

I dag er akeritt definert i «Norsk Geologisk ordbok» som en gang- og dypbergart, fellesnavn for varieteter av kvartsførende mikrosyenitt og mikromonzonitt med oligoklas-krystaller med firkantet tverrsnitt. Fører augitt, hornblende og biotitt.

Akeritt er en hard stein, men det er ingen kjente steinbrudd for Akeritt – i hvert fall ikke av større omfang.

Akeritten på bildet ble funnet på et lite felt sydvest for Sognsvann opp mot Vettakollen.

Inndelingen av Oslo-feltets dypbergarter har vært høyst varierende. En rekke, ofte geografisk bestemte, egennavn har vært benyttet (som larvikitt, nordmarkitt, kjelsåsitt, akeritt).

Holtedahl og Barth delte dyperuptivene i Oslo-feltet i 5 hovedgrupper:
• gabbro-bergarter
• monzonitter (larvikitt, kjelsåsitt, akeritt mm.)
• nefelinmonzonitter til syenitter (lardalitt,foyaitt)
• syenitter (alkali-syenitt, nordmarkitt)
• granitter (ekeritt, Drammensgranitt)

Av disse er 3 dominerende; Monzonittene som utgjør det største område med hoved utbredelse mellom Sandefjord og Porsgrunn (og noen mindre områder i Nordmarka). Syenittene er de dominerende dyperuptiver mellom Oslo og Mjøsa. Granittene utgjør et stort felt i Drammens-området mellom Eikeren og Hurumlandet, og i et område mellom Nittedal og Hurdalssjøen.

MER:
SNL: Akeritt
Landet blir til
Om Geologi på østsiden av Vettakollen