Kautokeinokonglomeratet er en sedimentær bergart av sammenkittede rullesteiner. Den ligger i dagen i selve Kautokeino og strekker seg ca. 7 km nordover. Bergarten ble avsatt i tidlig proterozoisk tid, trolig for litt under 1,9 milliarder år siden. Senere ble den presset og strukket da en fjellkjede ble dannet. Konglomeratet hører til Kautokeino-grønnsteinsbeltet på Finnmarksvidda.
Boller i en blåsort grunnmasse
Typelokaliteten, altså referansestedet, for Kautokeinokonglomeratet er et lite steinbrudd ca. 1 km nord for Kautokeino gjestgiveri. Her kan du se bergarten på nært hold. Overflaten er brunlig forvitret. I en frisk bruddflate ser du en mørk, blåsort grunnmasse full av lyse boller. De største bollene er opptil ca. 40 cm. Konglomeratet er polymikt, det vil si at rullesteinene består av flere ulike bergarter. Her finner du kvarts, kvartsitt, grønnstein, kalkstein og dolomitt, og albititt, en lys bergart som nesten bare består av natriumfeltspaten albitt.
Det spesielle er formen på bollene. De er ikke runde som rullestein i en elv, men presset flate og trukket ut i lengderetningen. Et konglomerat er en sedimentær bergart av sammenkittet grus og rullestein. Her har det blitt en slags naturlig strekkmåler, fordi hver boll viser hvordan fjellet er deformert.
Fra fjellkjede til forlandsbasseng
For å forstå hvor rullesteinene kom fra, må vi tilbake til tidligproterozoisk tid, perioden fra ca. 2,5 til 1,6 milliarder år siden. Kautokeino-grønnsteinsbeltet er omtrent 50 km bredt og går nord–sør over Finnmarksvidda. Det består av grønnsteiner (omdannede basaltlavaer), skifre og kvartsitter.
Beltet begynte som et riftbasseng, et område der jordskorpa ble strukket og sank inn. Kvartsitten i Masi-formasjonen ligger nederst i lagrekken. Den er eldre enn en lagergang, en plate av størknet magma som har trengt inn mellom lagene, og lagergangen er datert til ca. 2220 millioner år. Deretter kom store mengder basaltlava, datert til rundt 2,14 milliarder år.
Masi-formasjonen har også sitt eget konglomerat. Det er typisk ca. 5 m tykt, ligger helt nederst i formasjonen og har boller av granittisk gneis, kvarts og kvartsitt. Det er flere hundre millioner år eldre enn Kautokeinokonglomeratet, og de to må ikke forveksles.
Mot slutten av denne historien endret alt seg. Den svekokarelske fjellkjededannelsen var kollisjonen som sveiset sammen store deler av Fennoskandias urgrunn for rundt 1,9 milliarder år siden. Under den ble bassenget presset sammen.
På kartbladet Kautokeino er konglomeratet lagt til Caravarri-formasjonen (også skrevet Čáravárri), den yngste avsetningsenheten i grønnsteinsbeltet. Bernard Bingen og medforfattere (2015) plasserer det også der. Grønnsteinsbollene peker i samme retning: da konglomeratet ble avsatt, var de eldre vulkanske bergartene i beltet allerede blitt erodert. Tore Torske og Steffen G. Bergh (2004) tolker Caravarri-formasjonen som molasse. Det er grovt erosjonsmateriale som hoper seg opp foran en voksende fjellkjede. Avsetningene havnet i et forlandsbasseng, en senkning som dannes når fjellkjeden presser ned jordskorpa foran seg.
Grus og stein ble fraktet vestover fra fjellkjeden i øst. Transporten skjedde med elver, undersjøiske skred og alluviale vifter (vifteformede grus- og sandavsetninger ved foten av bratt terreng). I den sørlige delen av formasjonen er klastene kantete og lokale karbonatbiter. Lenger nord er bollene godt rundede og består av kvartsitt og jaspis. Forskjellen viser ulik transportlengde: jo lenger steinene ble rullet, jo rundere ble de.
Konglomeratet er ikke datert direkte. Torske og Bergh sammenligner Caravarri-formasjonen med Kumpu-gruppen i Finsk Lappland, som er yngre enn ca. 1,88 milliarder år. Konglomeratet er derfor trolig litt under 1,9 milliarder år gammelt.
Presset, strukket og omdannet
Også etter at avsetningene var på plass, fortsatte bevegelsene i fjellkjeden. Lagene ble foldet, skjøvet og metamorfosert, det vil si omdannet av trykk og varme uten å smelte. NGU oppgir middels metamorfosegrad for Kautokeinokonglomeratet. Under denne prosessen ble rullesteinene flatet ut og strukket. Karbonatbergarter er mykere enn kvarts og kvartsitt og deformeres lettere. Boller i samme blokk kan derfor ha ulik form, avhengig av hva de består av.
Hvor konglomeratet hører hjemme i lagrekken, er ikke helt avklart. NGUs database nevner både Siebe-gruppen og Caravarri-formasjonen. Slike uenigheter er vanlige i gammelt, sterkt deformert grunnfjell, der lagene ikke lenger ligger pent oppå hverandre.
Et vindu inn i Finnmarksviddas urtid
Kautokeinokonglomeratet ble navngitt allerede i 1957, i NGUs oversikt over den prekambriske geologien i Vest-Finnmark. Siden har grønnsteinsbeltet blitt et nøkkelområde for å forstå hvordan Fennoskandia ble satt sammen. Det ligger mellom Ráiseatnu-gneiskomplekset i vest og Jergul-gneiskomplekset i øst. Forskere har tolket det som en svak sone i jordskorpa som tok opp bevegelser mellom to eldre kontinentalblokker.
Beltet har også økonomisk betydning. Gull- og kobberforekomsten i Bidjovagge-gruva ligger i det samme beltet, og skjærsoner der har styrt hvor malmen ble avsatt. Forekomsten ble dannet for ca. 1886–1837 millioner år siden, i samme periode som skjærsonene i beltet var aktive.
Bollene i Kautokeino er likevel det mest konkrete. De er grus fra en fjellkjede som for lengst er erodert bort. Fjellene som leverte steinene, finnes ikke lenger, men rullesteinene ligger fortsatt i dagen, midt i et tettsted på vidda.
Faktaboks: Kautokeinokonglomeratet
Alder: tidligproterozoisk; trolig litt under 1,9 milliarder år
Bergartstype: metakonglomerat, presset og strukket, middels metamorfosegrad
Innhold: polymikt; boller (opptil ca. 40 cm) av kvarts, kvartsitt, grønnstein, albititt, kalkstein og dolomitt i en mørk, blåsort grunnmasse
Utbredelse: Kautokeino og ca. 7 km nordover
Ellers i Norge: konglomerater i Caravarri-formasjonen kan følges ca. 25 km langs Caravarri-ryggen på Finnmarksvidda
KILDER:
Bingen, B. mfl. (2015): Geochronology of the Palaeoproterozoic Kautokeino Greenstone Belt, Finnmark, Norway, Norwegian Journal of Geology 95.
Holmsen, P., Padget, P. & Pehkonen, E. (1957): «The Precambrian geology of Vest-Finnmark», NGU 201, s107.
Olesen, O. & Sandstad, J.S. (1993): Interpretation of the Proterozoic Kautokeino Greenstone Belt, NGU Bulletin 425.
Torske, T. & Bergh, S.G. (2004): The Caravarri Formation of the Kautokeino Greenstone Belt …, NGU Bulletin 442, s. 5–22.
ANDRE KILDER:
NGU: Kautokeinokonglomeratet
