Rombeporfyr
Rombeporfyren er i fra Skoppum, og har en grålig lilla farge på grunnmassen. Steinbruddet har betydelig utbredelse der hovedbergarten er rombeporfyr, betydelig hydrotermalomvandlet.

Litt generelt om rombeporfyr: Betegnelsen rombeporfyr ble første gang brukt av Leopold von Buch i 1810 om en gangbergart fra Tyveholmen ved Oslo, men ble senere utvidet til også å omfatte rombeporfyrlavaene (Dons, 1978). Fargen varierer fra rødlig til grålilla, og bergarten kjennetegnes av sine store feltspatfenokrystaller som ligger i en finkornet grunnmasse. Krystallene kan ha rombeform, noe som ga opphav til navnet.

I 1909 oppdaget Brøgger og Schetelig at de ulike rombeporfyrene kunne skilles ut fra fenokrystallenes form, størrelse og mengde. For å klassifisere de forskjellige typene fikk de nummerbenevnelser: RP1, RP2, RP3 osv. (se Oftedahl, 1952). Senere har Heyer (1967) og Heyer et al. (2001) innført nye betegnelser som bruker lokalitetsnavn for hver enkelt lavastrøm i stedet for tall.

Fenokrystallene i rombeporfyrene består hovedsakelig av andesin, med 30–50 % anortitt (Oftedahl, 1948; Everdingen, 1960). Grunnmassen består i hovedsak av alkalifeltspat, med noe pyroksen (tiaugitt og diopsid) og mindre mengder kloritt, apatit, kvarts, magnetitt og biotitt. Magnetitten er ofte helt eller delvis omdannet til hematitt eller maghemit (Everdingen, 1960). Ilmenitt kan forekomme som eksoslusjoner i magnetitt.

Se også rombeporfyrene fra Slagentangen, Nittedal, Lunner og Horten.

MER:
NGU: Forekomstområde 0701 – 502
NAGS: Mineralforekomster på Vestfold lavaplatå
Wikipedia: Rombeporfyr
UiO: Rombeporfyrer