Rombeporfyr
Rombeporfyren er i fra Skoppum, og har en grålig lilla farge på grunnmassen. Steinbruddet har betydelig utbredelse der hovedbergarten er rombeporfyr, betydelig hydrotermalomvandlet.

Litt generelt om rombeporfyr; Betegnelsen rombeporfyr ble første gang brukt av Leopold von Buch i 1810 om en gangbergart fra Tyveholmen ved Oslo, men ble senere utvidet til også å inkludere rombeporfyrlavaene (Dons 1978). Fargen varierer fra rødlig til grålilla og er karakterisert ved sine feltspatkrystaller som opptrer som store fenokrystaller i grunnmassen. Disse kan ha rombeform, noe som gav opphav til navnet. Brøgger og Schetelig oppdaget i 1909 at det var mulig å skille de ulike rombeporfyrene ut fra feltspatkrystallenes form, størrelse og mengden de forekommer i. For å skille de forskjellige rombeporfyrene fikk de tallbenevnelse: RP1, RP2, RP3 osv. (se Oftedahl 1952). Heyer (1967) og Heyer et al. (2001) har innført nye betegnelser som bruker lokalitetsnavnet på den enkelte lavastrømmen istedenfor tall. Fenokrystallene i rombeporfyrene er andesin med 30-50 % anorthill (Oftedahl 1948, Everdingen 1960). Grunnmassen bestar hovedsakelig av alkalifeltspat, noe pyroksen (Tiaugill og diopsid) og mindre mengder med klorill, apatill, kvarts, magnetill og biotill. Magnetillen er ofte helt eller delvis omvandlet til hematill eller maghemill (Everdingen 1960). limenill kan forekomme som eksolusjoner i magnetitt.

Se også rombeporfyrene fra Slagentangen, Nittedal, Lunner og Horten.

MER:
NGU: Forekomstområde 0701 – 502
NAGS: Mineralforekomster på Vestfold lavaplatå
Wikipedia: Rombeporfyr
UiO: Rombeporfyrer