Basalt, Huken
Innerst på Ammerud, idyllisk plasser mot Lillomarka, nedenfor Steinbruvannet (eller «Stemmern» for de som bruker det navnet) ligger ett pukkverk, kjent av alle som Huken. Å si at det ligger ett pukkverk er vel teknisk sett feil i og med pukkverket er stanset og er nå ett område for idrett, kultur og rekreasjon. Pukkverk eller ikke har vært diskutert i mange år der lokalbefolkning og andre har ønsket å fjerne støv, støy og trafikale problem pukkverket har medført. Fageksperter på sin side har ønsket å opprettholde pukkverket. Argumentene deres har vært at Oslo trenger pukkverk for «kortreist» steinmateriale, som jo også er i miljøets interesse da lenger transportvei fører til mer forurensing. Videre er pukken på Huken kvalitetsmessig god og dekker de fleste krav til vei- og betongformål som igjen fører til bedre holdbarhet og lenger vedlikeholds intervall. NGU rangerte også pukkverket som «Nasjonalt viktig». Men uansett hva hver enkelt prioriterer som viktigst – pukkverket er i dag stengt.

Historien til bergverk aktiviteter på Huken strekker seg tilbake til lenge før Ammerud ble etablert som en stor drabantby av Oslo. Allerede på starten av 1700-tallet lokket kobberforekomster utenlandske gruveselskaper til Lillomarka og Groruddalen. Fra tidlig på 1700-tallet og fram til 1750 drev de Gothalfske kobbergruver, eller Det Gothaltsche Kaaber-Werk, som var et privat selskap, gruvedrift. Selskapet ble opprettet og drevet av Frederik von Gabel, som var stattholder i Norge fra 1699 til sin død i 1708. Malm ble hentet fra flere områder i marka, men de hadde cirka 10 større og mindre gruver ved Huken. Etter over hundre år uten drift tok det til igjen da det mellom 1880 og 1898 igjen ble gruvedrift her, da av det fransk/belgiske selskapet «Compagnie Miniere de Grorud».

Huken startet som så som pukkverk midt på 1950-tallet. Aker kommune kjøpte området på Huken i 1947, rett før de ble innlemmet i Oslo 1. januar 1948. Derved var ressursen på Huken tilgjengelig for Oslo Veivesen, og de startet i 1954 med å ta ut stein fra steintippene ved de gamle gruvene. Senere gikk de løs på fjellet, og spiste seg lenger og lenger inn i området. Dette har etterhvert fjernet de fleste spor av gruvene i dette området selv om det er noen få rester, inkludert en gruvegang som kan ses høyt oppe i den ene siden av bruddet.

Huken pukkverk. Foto fra NGU (2007)

Bergarten som ble utnyttet er i hovedsak basalt, men pukkverket innehar noen gangbergarter av syenitt, aplitt og groruditt.

Basalten i Huken er fra Perm-tiden og er dannet samtidig som rombeporfyren for cirka 250 millioner år siden, begge som en del av Oslofeltet. Da Oslofeltet sprakk opp var noe av det første som skjedde at det rant ut basaltisk lava fra flere vulkaner. Basalt kan ofte være porfyriske som denne fra Huken. Det vil si at de inneholder større krystaller (fenokrystaller) i en mer finkornet grunnmasse.

Basalt er for øvrig den mest utbredte lava på jorda, og dekker omtrent 70% av jordens totale overflate dersom man tar med både havbunn og land. Navnet basalt er eldgammelt, og ble benytte av Plinius den eldre allerede i år 77!

Se også basaltene fra Jeløya (stjernebasalt, augittporfyrisk basalt, replava og augitt basalt) og fra Snekkestad ved Holmestrand.

MER:
NGU: Forekomstområde 0301 – 502
SNL: Basalt
Wikipedia: Basalt
SNL: Fenokrystall
Dagsavisen: En gammel gruvehistorie (krever abonnement)
Groruddalen Avis: Hukens skjulte skatter (krever abonnement)