Høyest i Norge er den, Galdhøpiggen (eller «Piggen» blant kjentfolk), med sine 2 469 meter over havet. Med dette er den også Skandinavias høyeste fjell. Og siden vi er inne på høyder og lister, Galdhøpiggen sin topografiske primærfaktor er på 2 372 meter og havner med det på en uformell 10nde plass på lista i Europa over fjell med høyest primærfaktor. Primærfaktor er den minste høydeforskjell man må stige ned fra en topp før man kan komme på en høyere topp. Galdhøpiggen er visstnok oppkalt etter et lite gårdsbruk i Bøverdalen, som igjen hentet navnet sitt fra det gammelnorske ordet «galdar», enten i betydningen «opparbeidet plass på hard mark» eller «sti/vei i bratt fjell».

Etter hvert som kunstnere og naturvitenskapsmenn tok tak i fjellene, med henholdsvis malerier og vitenskapelige artikler, i god takt med nasjonalromantikken, fikk folk større interesse for fjellene. I tidligere tider var utilgjengelige og mystiske områder ofte tillagt overnaturlige element. Så også her da man antok at Jotnene bodde her. Hjemmet til Jotnene, Jotunheimen.

Og i Jotunheimen ruver Galdhøpiggen, og etter hvert ble geologer interessert i fjellene. Geologen Jens Esmark, en ivrig fjellmann besøkte området og gjorde sine beskrivelser. Flere geologer fattet også interesse for området, og B. M. Keilhau laget i 1820 den første tegningen av «Jotun Fjelde». Det sies også at det var ved denne turen at Jotunfjellene offisielt ble oppdaget og registrert.

• 

• 

Funnene i Jotunheimen var en stor og viktig brikke i det som etterhvert ble til en teori som omhandlet overskyvning av store landmasser i horisontal retning – som da var en utrolig teori, og som også skapte mye motstand – til etter hvert en forståelsen av det som skjedde under den Kaledonske fjellkjede-dannelse.

B. M. Keilhau var også en fjellmann, og den 8. og 9. august 1844 gjorde han og to studenter forsøk på å bestige Galdhøpiggen, eller «Ymels Fjeld» som det ble kalt. Dårlig vær førte til vendereis på fortoppen, som senere har blitt hetende Keilhaus topp. Beretningen om Keilhaus forsøk vakte oppsikt og interesse, og sist i juli 1850 la en broket gjeng ut i det som skulle bli den første bestigningen av Galdhøpiggen. Dette var gårdbruker Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebrigt N. Flotten og lærer Lars Arnesen, alle fra Lom. I januar 1851 skrev Flotten litt om turen i et brev til sin sønn i Christiania:

«Naar du er bleven fri ved Seminaret i Sommer, følger du mig vel tilbage til Lom i det mindste til et Besøg her. Naar du kommer herop, skal vi bese Store-Galdhøpiggen; dog bliver du da ikke med de Første, som bestiger den, thi sidst i afvigte Juli vare jeg, L. Arnesen og Stener Sulem paa dens højeste Top, der overalt er bedækket med Snee. Vi gik Kl. 12 om Natten fra Sæteren i Visdalen og Kl. 6 om Morgenen var vi oppe paa den, Vejret var nede i Dalen, ja lige til Galdhøpiggens Fod meget mildt; men oppe på Toppen var Vinden saa kold, at vore Hænder bleve stive, da vi skule udskjære vore Navne paa en Stok, som vi sadde ned i Sneen. Man ser fra Toppen over en Mængde Bjerge, lige til Valdres, Nordfjord, Sogn, Dovre¬fjæld, Østerdalen, og det forekom mig ligesom jeg saa ud over et stort Hav med hvide Bølger. Alene mot Syd talte jeg henved 30 Tinder, næsten alle bedækkede med Snee paa een eller anden side.»