Marmor

Marmor
En av de bergartene de fleste av oss kjenner til er marmor. Mange forbinder nok marmor med noe litt eksklusivt, og en bergart som kan benyttes til forskjellige fine interiør element. I tillegg er det lett å se for seg statuer av hvit marmor fra antikken. Og navnet marmor kommer da også fra antikken, eller rettere sagt, marmor er fra det greske ordet marmaros (μάρμαρος) som betyr «skinnende stein». I Hellas ble marmor brukt til viktige bygg, som Parthenon på Akropolis. Også Italia er kjent for marmor, og den hvite carrara-marmor er en av de aller fineste. Og som i Hellas ble flere prominente bygg også her utsmykket og bygget med marmor, og det skjeve tårn i Pisa var intet unntak.

Men det er ikke bare i Italia og Hellas marmor finnes og brukes til flotte byggverk. Vi må ikke glemme at vi i Norge har masse flott marmor, med ett fantastisk spenn i utseende. Og flere av disse har også blitt benyttet til prominente bygg, som Marmorkirken i København laget av marmor fra Gjellebekk rett utenfor Oslo.

Det er ikke bare vi mennesker som bearbeider marmoren. Vann i naturen er også med på å slipe frem sine egne kunstverk med spennende grottesystemer som «vaskes» ut i marmor – blant annet Grønnligrotta ved Mo i Rana og Dumdalen i Bøverdalen. Og selvfølgelig, Marmorslottet, også det ved Mo i Rana.

BRUKEN AV MARMOR. Siden marmor er forholdsvis myk er den lett å bearbeide, akkurat som kleberstein. Men i tillegg til å være lett å bearbeide hadde den fordelen av å kunne bli blank og skinnende. Og med ett mye større spenn i utseende enn det en kleberstein har. Den tidligste marmor-drift vi kjenner til i Norge kan spores tilbake til midt på 1200-tallet da marmor og kalkstein ble brent i kalkovner til produksjon av mørtel for muring. Den eldste ovnen vi kjenner til er i fra Røyksund på Bømlo. Man antar at kunnskapen om kalkbrenning kom til Norge i forbindelse med bygging av kirker og klostre. Langs kysten ble marmorforekomstene utnyttet til dette formålet. Kalkbrenning ble en god attåtnæring rundt omkring i landet, spesielt etter reformasjonen på 1500-tallet, selv om det etter hvert ble drevet mer industrielt, som for eksempel på Lunner i Innlandet og Skaftå ved Bergen.

Ved siden av kalkbrenning ble det etter hvert mer bevissthet rundt marmor som en gjev og eksklusiv bygnings-stein også i Norge. Litt sent i forhold til antikken, men i middelalderen ble flere kirker bygget av marmor, som Giske kirke som i sin helhet ble bygget i marmor. Så, i begynnelsen av 1700-tallet, ble de fornemme opptatt av å vise frem rikdom, og hva da bedre enn å bygge i eksklusivt materiale. Marmor var så eksklusivt at Kongen Fredrik den 4. forbeholdt seg retten til kjøp av marmor, tollfri utførsel ble innvilget og arbeiderne i bruddene slapp utskriving til krigstjeneste. Etter hvert ble det en betydelig eksport av marmor til Danmark. Marmoren på dette tidspunkt var i hovedsak fra sørlige halvdel av Norge. Kjente områder var nordvest-landet, Gjellebekk ved Oslo og Bergens-området med Sunnhordaland. Ved Bergen ligger til og med en øy som har fått navnet Marmorøyen etter driften her.

Nordland fikk også sin oppblomstring med funn av marmor, og de rike forekomstene, særlig i Fauske-området ledet mot slutten av 1800-tallet til en moderne industri. På det meste arbeidet 150 mennesker med marmoren i Fauske. Marmoren ble oppdaget allerede i 1765, men først rundt 1880-årene med Den Ankerske Marmorforretning ble det ordentlig fart i produksjon. De kjøpte rettighetene til marmor flere steder i Norge, inkludert Fauske og Tjøtta. Produksjon av marmor som naturstein har gått litt opp og ned etter dette. En ulempe med marmoren som bygningsstein er at sur nedbør bryter den ned, og med bruk at marmor på sliteflater vil den over tid tæres ned.

Men det er mer ved marmor enn bare som naturstein til flotte bygg og interiørdetaljer, selv om det fremdeles er drift til dette i Fauske. Marmor skaper milliardverdier på andre måter, og papir er et godt stikkord for dette. Marmoren fra Akselberg i Nordland er ideell som grunnlag til produksjon av kalk til papirindustrien. Dersom du leser ett magasin er faktisk sjansen stor for at papiret inneholder kalk fra marmoren herifra. Ved siden av store miljøbesparelser ved å benytte kalk i papir har det også andre positive egenskaper. Kalk gir nemlig papiret økt kvalitet ved at det forbedrer trykkegenskaper, det gjør papiret mindre gjennomsiktig, det gir økt hvithet og glans i tillegg til at det vil hindre at papiret gulner og blir sprøtt. Og som under glansårene til marmor-brudd på 1800-tallet der Ankerske sin produksjon var ansett som moderne, er den også moderne i Akselberg. Førerløse lastebiler brukes til å frakte marmoren på anlegget.

TILBLIVELSE. Så var det bergarten marmor da. Den må jo inneholde en del kalk siden den ble utnyttet til kalkbrenning. Og det gjør den, marmor er en metamorf kalkstein – og består oftest av mineralet kalsiumkarbonat (CaCO3). Kalken, gjerne fra rester etter skjell og skalldyr, havner på sjøbunnen eller oppstår via uorganisk utfelling. Dette akkumuleres over lang tid, i tykkere og tykkere lag, og blir igjen overleiret av andre avsetninger. Til slutt havner de dypt nede i jordskorpa der trykk og temperatur begynner å påvirke dem, og sedimenterer massene til den sedimentære bergarten Kalkstein. Avhengig av dannelsen kan kalksteinen inneholde en rekke fossiler.

Dersom kalksteinen så blir utsatt for høye temperaturer og trykk vil den smelte og størkne til den metamorfe bergarten marmor. Kalsitt, som er det vanligste kalsiumkarbonatet omkrystalliserer seg og danner en bergart bestående av omtrent like-vektede kalsittkrystaller. Det som skiller marmor fra kalkstein, er grovheten i kalsittkrystallene og det faktum at eventuelle fossile rester blir ødelagt i denne prosessen.


Les mer om de forskjellige marmor typene på egne sider:


Les enda mer…

NGU: Norsk marmor – finnes det (pdf)
SNL – marmor
NGU: Naturstein i Nordland: Sydlige Helgeland (pdf)
Historien til «Den Ankerske Marmorforretning» på Fauske (pdf)
NGU: Norsk Marmor, J.H.L. Vogt, No 22, 1897
Kvernsteinsparken: Brenning av kalk/marmor