Et av de eldste dokumentene som omtaler en stedfestet, norsk gruve, er et lensbrev utstedt av Kong Hans i 1490, der han gir tillatelse til å drive kobbergruver i Sandsvær i Numedalen. Vi finner også fysiske, arkeologiske spor etter kobberdrift i hvertfall fra 1300-tallet. Så kobber har alltid hatt en stor betydning i norsk bergverksindustri. Og fremdeles er det ønske om stordrift på kobber her til lands, som Nussir er et eksempel på.
Fakta om kobber
Kobber er et grunnstoff med betegnelsen Cu som betyr cuprum.Cuprum er det latinske ordet for kobber, og det stammer fra uttrykket aes Cyprium, som betyr «metallet fra Kypros». Fordi Kypros var romernes viktigste kilde til kobber, ble betegnelsen etter hvert forkortet til cyprium, deretter cuprum, som senere utviklet seg til det engelske ordet «copper».
Atomsymbol: Cu
Atomnummer: 29
Massetetthet: 8,96 g/cm3
Smeltepunkt: 1084,62 °C
Kokepunkt: 2 567 °C
Kobber finnes i mange forskjellige bindinger i naturen. Den norske kobberindustrien var i hovedsak basert på sulfidmalmer, spesielt kobberkis (CuFeS₂), som er den viktigste naturlige bindingen av kobber i norsk berggrunn. For at det skal være lønnsomt å produsere kobber på malmen er selvfølgelig avhengig av mange faktorer, som pris på råvaren, teknologiske muligheter, tilgjengelighet av malmen og kobber-gehalten i malmen. Om Stordø kisgruber ble det sagt at ingen annen gruve i verden ble drivet på så mager malm!
Nedenfor vises kuber av malm fra noen av de kobberverkene som var internasjonalt, nasjonalt eller lokalt viktige i norsk bergverkshistorie. Under disse igjen står en kort oppsummering av kobber drift opp igjennom tiden i Norge.
Åmdals Verk
Malmgangene på Åmdals Verk ble funnet i 1689. Åmdals Verk kobberverk har en komplisert historie med drift, stillstand og skiftende eierinteresser. Gruvene var «hjertet» i en urbanisert fjellbygd der gruvearbeiderens hverdag var avhengig av gode malmforekomster og politiske forhold ute i Europa. I dag er gruven et flott museum.
Visnes gruver
Visnes kobberverk var i sin tid det største og mest moderne i Nord-Europa. Gruven var i drift i to perioder mellom 1865–1972 og det ble utvunnet 4.2 mill. tonn rågodskobber, sink og svovel. I dag er gruven et flott museum.
Stordø Kisgruber (Litlabø)
Svovelkisgruvene i Litlabøområdet på Stord var uten sammenligning det største gruveforetaket i Hordaland. Virksomheten startet i 1865. Flere forekomster i Litlabøområdet ble utnyttet. Kisen var svært mager «vasskis», men store forekomster og lite forurensning av andre metaller gjorde den likevel brukbar. I dag er gruven et flott museum.
Malmforekomsten på Løkken Verk var opprinnelig på omtrent 30 millioner tonn, og var den største forekomst av kobberholdig svovelkis som er funnet i Norge. Det var gruvedrift i området i 333 år, fra 1654 til 1987. Fram til 1845 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften omlagt til kisdrift der kisen som ble eksportert hovedsakelig var råstoff for svovelsyreproduksjon. I dag er gruven et flott museum.
Folldal gruver
Folldal gruvene er et av Norges viktigste historiske kobbergruveområder og ligger i Folldal i Innlandet. Kobberforekomstene er knyttet til svovelkisførende malmer i metamorfe bergarter. Gruvedriften startet i 1745 og pågikk, med avbrudd, fram til 1993. Folldal var i lange perioder en av landets største produsenter av kobber. I dag er Folldal gruver et flott museum.
Sulitjelma
Sulitjelma gruvene er et av Norges viktigste historiske kobbergruveområder og ligger i Fauske kommune i Nordland. Kobberforekomstene er knyttet til svovelkisrike malmer i metamorfe bergarter. Gruvedriften startet i 1887 og pågikk fram til 1991. Sulitjelma var i lange perioder en av landets største kobberprodusenter. Gruvedriften hadde stor betydning for industriutvikling og arbeider-bevegelsen. I dag er «Sulis» et flott museum klart til besøk, og kanskje blir det drift igjen.
Joma gruver
Joma gruver i Røyrvik kommune var en viktig kobber- og sinkgruve, særlig i perioden 1950–1990‑årene. Gruvedriften skapte arbeidsplasser og utvikling i lokalsamfunnet, før den ble lagt ned av økonomiske årsaker. I dag regnes området som et viktig industrihistorisk minne, selv om det har vært snakk om å gjennoppta drift.
Skorrovas gruver
Skorovas gruver i Trøndelag var en viktig sink- og kobbergruve i perioden fra tidlig 1900‑tall til 1980‑årene. Gruvedriften ga arbeid og grunnlag for bosetting i området, men ble til slutt lagt ned på grunn av økonomiske forhold. I dag står Skorovas igjen som et sentralt industrihistorisk sted med synlig bevis da mesteparten av den gamle bebyggelsen står enda. Det føles nesten som du går tilbake i tid når du besøker stedet.
Kåfjord
Kåfjord-forekomsten er den største kobbergangforekomsten i Alta–Kvænangen-vinduet og ledet til Nordkalottens første storindustri. Gruvedriften startet i 1827 og ble lagt ned i 1878. Ny drift pågikk så fra 1895 til 1908. Kobbermineraliseringen opptrer hovedsakelig som kvarts‑ og karbonatganger i oppsprukne bergarter. Alta museum forvalter nå den spennende historien.
Kobbergruvedrift i Norge:
Fra Middelalder til Moderne Tid
Innledning
Kobber har vært et av menneskehetens viktigste metaller i flere tusen år. Det rødbrune metallet har en unik evne til å lede strøm og varme, og brukes i alt fra elektriske kabler til moderne energisystemer. I dag er kobber avgjørende for elektrifisering og det grønne skiftet. I Norge har kobbergruvedrift vært en sentral del av industrihistorien og har dannet grunnlag for både økonomisk utvikling, fremvekst av arbeiderbevegelse og samfunns-bygging over flere hundre år. Historien viser en utvikling fra sporadisk utvinning i middelalderen til en organisert og industriell næring fra 1600-tallet og fram til moderne tid.
Den eldste metallgjenstanden som er funnet i Norge antas å være en kobberkniv, 4-5.000 år gammel, og funnet i Karlebotn i Nesseby. Undersøkelser viser at den er laget av gedigent (rent) kobber fra naturen, altså ikke smeltet fra malm. Kniven er utstilt på Varanger Samiske Museum.
Før 1490: Tidlige spor
Arkeologiske funn viser at kobberutvinning i Norge startet langt tidligere enn man tidligere har trodd. Spor etter produksjon, som små irrgrønne kobberklumper, trekull og slagg, er blant annet funnet ved elva Kopperåa i Meråker i Trøndelag. C14-dateringer fra området strekker seg fra slutten av 1100-tallet til godt ut på 1300-tallet, noe som gjør det sannsynlig at et kobberverk var i drift allerede rundt år 1300. Dette er over 300 år tidligere enn de eldste kjente skriftlige kildene tilsier. Oppdagelsen ble blant annet mulig gjennom studier av gamle stedsnavn som peker på kobberaktivitet. Samtidig mener forskere at det kan ha eksistert flere middelalderske kobberanlegg som senere gruvedrift har ødelagt sporene etter. Kobberforekomster er også påvist flere steder i landet fra 1300- og 1400-tallet, noe som understøtter bildet av en tidligere og mer omfattende kobberutvinning i Norge enn man tidligere har vært klar over.
1500-tallet: Tidlig gruvedrift
På 1500‑tallet var kobberdrift i Norge fortsatt i en tidlig fase, preget av leting og forsøksdrift heller enn stabil produksjon. Det fantes begrenset kunnskap om bergverk, og mye av arbeidet ble utført av utenlandske fagfolk, særlig tyske bergmenn, som hadde erfaring med gruvedrift. Interessen for mineralressurser økte fordi den dansk‑norske kongemakten ønsket å styrke økonomien gjennom bedre utnyttelse av naturressursene.
Myndighetene begynte i denne perioden å legge grunnlaget for en mer organisert bergverksnæring gjennom ulike bergverkslover med inspirasjon fra tysk bergrett og kongelige resolusjoner. Kongen gjorde krav på eiendomsretten til mineralressursene (bergregalet), noe som innebar at det var nødvendig med kongelig tillatelse for å drive gruvedrift. Samtidig ble det gitt privilegier til enkeltpersoner og selskaper som fikk rett til å lete etter og utvinne malm. Disse ordningene skulle stimulere til økt aktivitet, samtidig som staten kunne sikre seg inntekter gjennom skatter og avgifter. Tidlige reguleringer på 1500‑tallet la dermed grunnlaget for mer omfattende bergverkslovgivning på 1600‑tallet.
I løpet av århundret ble det gjort flere forsøk på å finne og utvinne kobber og andre metaller, blant annet i områder som senere ble viktige bergverksregioner, som Trøndelag, Gudbrandsdalen og Telemark. De fleste av disse prosjektene var kortvarige og usikre, blant annet på grunn av manglende kapital, teknologi og transportmuligheter.
Man kan derfor si at 1500‑tallet først og fremst var en oppdagelses- og etableringsfase, der kunnskap, kompetanse og lovverk begynte å ta form. Selv om den økonomiske avkastningen var begrenset, la denne perioden et viktig grunnlag for den mer organiserte og omfattende kobberdriften som vokste frem i Norge på 1600- og 1700‑tallet.
1600–1700: Gjennombrudd
På 1600-tallet utviklet gruvedriften i Norge seg i en mer systematisk retning, og flere viktige verk ble etablert. Røros Kobberverk, grunnlagt i 1644, ble landets viktigste og mest langvarige kobbergruve. Også Løkken Verk i Orkdal (fra 1654) fikk stor betydning, særlig på grunn av sin omfattende utvinning av kis og kobber. I tillegg var Kvikne kobberverk (fra 1630-årene) og Folldal gruver (fra 1748) sentrale aktører som bidro til å styrke bergverksdriften i Østerdalen. I tillegg fikk Selbu kobberverk (etablert i 1713) en viktig rolle i Trøndelag, og bidro til lokal sysselsetting og økonomisk vekst. I Telemark ble Åmdals Verk (i drift fra 1680‑årene, men aktivt videreført på 1700‑tallet) en sentral produksjonsplass for kobber.
På 1700-tallet var kobberdriften blitt en veletablert og viktig næring i Norge. Gruvedriften førte til framveksten av egne komplekse gruvesamfunn, der arbeidere, funksjonærer og eiere levde tett knyttet til verkene. Disse samfunnene var ofte preget av tydelige hierarkier og privilegieordninger, og de utviklet egne sosiale og kulturelle strukturer. Disse lokalsamfunnene fikk egne institusjoner, kirker og handel. Arbeiderne levde under krevende forhold, men var samtidig en del av et system der arbeid, bolig og sosiale ordninger var knyttet til verket.
Også i Oslo-området var det kobber, kobberdriften er her knyttet til Det Gothalfske Kobberverk, som lå i Lillomarka ved Alnsjøen. Det var drift i området med flere avbrudd fra 1704 til ut på 1850-tallet, og senere en ny periode i regi av et fransk-belgisk selskap fra 1880 til 1889.
Samlet sett bidro disse nye gruvene til å styrke kobbernæringens rolle i Norge og til å opprettholde landets posisjon som en betydelig produsent av kobber i Europa. Men da som en del av den dansk-norske krone.
1800-tallet: Industrialisering
På 1800-tallet ble gruvedriften modernisert. Bruk av dynamitt, maskiner og bedre transport gjorde produksjonen mer effektiv. Samtidig førte internasjonal konkurranse til økonomiske svingninger. Flere av de eldre verkene, som Røros Kobberverk og Løkken Verk, fortsatte driften og ble modernisert med ny teknologi og bedre transportmuligheter. Samtidig fikk enkelte nye og videreutviklede gruveområder økt betydning, blant annet i Sulitjelma i Nordland mot slutten av århundret (oppstart i 1880‑årene), som vokste fram til et stort gruvesamfunn med omfattende kobberutvinning. Også områder som Åmdals Verk og Kvikne hadde fortsatt aktivitet i deler av perioden, selv om mange mindre verk etter hvert ble nedlagt på grunn av økonomiske utfordringer.
Gruvesamfunnene på 1800‑tallet ble mer komplekse enn tidligere, med bedre utbygde boliger, skoler og sosiale institusjoner. Vigsnes kobbergruve (oppstart 1865) på Karmøy etablerte et eget inngjerdet område, og styrte seg helt selv – en slags stat i staten – til og med et eget ordenspoliti og arrest.
Samtidig førte industrialiseringen til endringer i arbeidsforholdene, med større fokus på effektivitet og etter hvert framvekst av arbeiderbevegelser. Kobberet forble en viktig eksportvare, men konkurranse fra utlandet og svingninger i pris gjorde næringen mer sårbar. Likevel bidro kobbergruvene fortsatt til regional utvikling og la grunnlaget for flere av Norges viktigste industrisamfunn i denne perioden.
1900-tallet: Storindustri
På 1900‑tallet gjennomgikk kobberdriften i Norge store forandringer, preget av industrialisering, modernisering og etter hvert nedgang. Flere av de tradisjonelle bergverkene, som Røros Kobberverk og Løkken Verk, fortsatte driften langt inn i århundret, men møtte økende økonomiske utfordringer. Samtidig vokste nye, mer industrielle gruvesamfunn fram, særlig Sulitjelma gruver (etablert 1891) i Nordland, som utviklet seg til et av Norges største gruvesamfunn med omfattende kobberutvinning tidlig på 1900‑tallet.
Med industrialiseringen ble også arbeiderbevegelsen etablert. Og Sulitjelma (Sulis) er et kjerneområde i norsk arbeiderhistorie, ofte omtalt som «Nord-Norges vugge» for fagbevegelsen. Opprøret på Langvannsisen i 1907, utløst av det såkalte «slavemerket», markerte et viktig vendepunkt i Sulitjelmas historie. Slavemerket var i utgangspunktet et identifikasjonsmerke som skulle sikre oversikt over hvem som befant seg i gruvene til enhver tid, men for arbeiderne ble det et sterkt symbol på de harde arbeidsforholdene og tydelige klasseforskjellene. Protestene førte til at gruvearbeiderne organiserte seg, utfordret gruveledelsen og oppnådde forbedringer i arbeidsvilkårene, noe som fikk betydning langt utover Sulitjelma.
Teknologiske fremskritt preget driften i denne perioden, med elektrifisering, mer effektiv utvinning og bedre transportløsninger som jernbane og skip. Gruvedriften ble mer storskala og industriell, noe som økte produksjonen, men også krevde større investeringer. Gruvesamfunnene utviklet seg videre med bedre boliger, skoler og velferdsordninger, og arbeiderne fikk etter hvert sterkere rettigheter gjennom fagforeninger og arbeidslivslovgivning.
Under andre verdenskrig fikk kobbergruvene i Norge stor strategisk betydning. Kobber var et viktig metall for krigsindustrien, blant annet til produksjon av ammunisjon, elektriske komponenter og kommunikasjonssystemer. Da Tyskland okkuperte Norge i 1940, tok de kontroll over store deler av den norske gruvedriften for å sikre seg tilgang på råvarer.
Flere kobbergruver ble holdt i drift eller økt produksjon under krigen. Sulitjelma gruver i Nordland var blant de viktigste, og produksjonen der ble utnyttet av den tyske okkupasjonsmakten. Også Løkken Verk i Trøndelag var av stor betydning, selv om det der i hovedsak ble utvunnet svovelkis (som inneholder kobber og brukes i industrien). Gruvedriften ble ofte intensivert for å møte tyskernes behov.
Arbeidsforholdene under krigen var krevende. I noen gruver ble det brukt tvangsarbeid og krigsfanger, særlig i Nord-Norge, noe som førte til harde og ofte umenneskelige forhold. Samtidig fortsatte mange norske arbeidere i gruvene, enten av nødvendighet eller under press fra okkupasjonsmakten.
Mot slutten av krigen førte sabotasje, slitasje på anleggene og transportproblemer til redusert drift flere steder. Etter krigen måtte mange av gruvene bygges opp igjen eller moderniseres.
1950–1990: Nedgang
Etter andre verdenskrig begynte en gradvis nedgang i kobbergruvedriften. Flere gruver ble lagt ned, blant annet Røros i 1977, Sulitjelma i 1991 og Løkken Verk ble nedlagt i 1987. Det ble imidlertid også gjort enkelte forsøk på å starte med kobber drift, som Skorovas Gruber i Namsskogansom kom i drift fra 1952 (nedlagt 1984) og Joma gruver med oppstart 1972.
I dag
I dag er det lite aktiv kobbergruvedrift i Norge, men det finnes fortsatt betydelige ressurser. Kobber er blitt en viktig råvare i det grønne skiftet, og interessen for ny drift er økende. Det er planer for drift på Nussir, og gjenopptagelse av drift på Joma.
Kilder:
Store norske leksikon – Norsk bergindustrihistorie
NGU – Kobber og geologiske ressurser i Norge
Nussir ASA – Informasjon om kobber og gruvedrift
Nrk: Her startet kobberhistorien i Norge
Petrologi 