Ignimbritt · fra latin ignis (ild) og imber (regn/skur) · også kalt «sveiset tuff» eller pyroplastisk avsetningsbergart

En av naturens mest dramatiske bergarter – født i ild og kaos. Ignimbritt dannes når enorme mengder glødende aske, gass og steinbiter kastes ut fra en vulkan med eksplosiv kraft. Materialet strømmer ned fjellsidene som en glødende skysstrøm – en pyroplastisk strøm – og avleires i tykke lag som smelter og sveises sammen mens massen ennå er varm. En pyroplastisk strøm – en blanding av gass, aske og knust lava på opptil 700 °C – raser nedover terrenget med hastigheter på 100–700 km/t. Når denne massen stopper opp og avkjøles, kan de glødende partiklene sveises sammen til et fast lag. Tykkelsen kan variere fra noen få meter til flere hundre meter.

Ignimbritt er lett å kjenne igjen på sine flattrykte, linseformede glassbiter kalt fiamme (italiensk for «flammer»). Disse mørke strukturene er rester av opprinnelig lava som ble presset flat da massen la seg. Bergarten inneholder gjerne pimpstein, askekomponenter og større krystaller av kvarts eller feltspat. Fargen varierer fra lys grå til rosa eller rødlig.

Forekomster i Norge

Norge har flere kjente forekomster av ignimbritt, hovedsakelig fra den permiske perioden da det var intens vulkansk aktivitet i området som i dag utgjør Oslo-regionen og Vestlandet.

• Oslofeltet – Den permiske riftsonen i Oslo-området inneholder ignimbritter knyttet til den omfattende vulkanismen for ca. 280–300 millioner år siden.
• Hedmark– Trysil/Flendalen har soner av omdannet ignimbritt (ofte referert til som kvartsporfyr). Dette er rester etter massiv, eksplosiv vulkanisme som fant sted for over 1,5 milliarder år siden.
• Hardangervidda og Telemark – Prekambriske vulkanske sekvenser inneholder lag tolket som ignimbritter, avsatt for over 900 millioner år siden.