Hadeland vulkanområde

Et av flere områder i Oslo-feltet som vi fremdeles finner spor etter vulkanisme, er på Hadeland. Der står de tre vulkanpluggene Sølvsberget, Buhammaren og ikke minst Brandbukampen igjen som bevis på et helt annet landskapsbilde enn det vi er vant til i dagens Norge. Egentlig er det fem plugger som ligger på linje her på Hadeland, men helt i starten av kartleggingen var det de nevnte tre som var kjent. Etter hvert tilkom også Ballangrudkollen og Tingelstad. For dannelsen av Oslo-feltet snakker geologer om seks forskjellige stadier. Disse vulkanene oppsto i fjerde stadium, for rundt 280-265 millioner år siden. Men det er alltid spennende å se utviklingen på kunnskap og språk så på resten av denne siden kan de gamle mestre få «ordet» for å viser hva de fant ut.

I NGU Årbok for 1894 og 95 presenterer Dr. Hans Reusch en oversikt over geologiske utgivelser med sammendrag, hensikten hans er «at give ikke alene de egentlige fagmænd, men ogsaa det store publikum veiledning i literaturens benyttelse».

Om Hadeland står det: «De ældste eruptivbergarter paa strækningen mellem Mjøsen og Langesundsfjorden hører til diabasfamilien i videre forstand og har en gjennemsnitlig SiO2-gehalt af 45— 47%. De paa Hadeland opragende fjelde, Sølvsberget, Brandbo-kampen og Buhammeren bestaar af dybbergarter, som hører til denne række og i den omgivende silur har frembragt samme slags forandring, som granit og syenit andetsteds har gjort. Brandbokampens bergart gjennemsættes af smaa gange, der hører til den 3die række og er saaledes tydelig ældre end den. Bergarten i Brandbokampen kalder Brøgger gabbroproterobas; den bestaar væsentlig af skjæv feldspat, augit, hornblende og magnesiamglimmer. Sølvsbergets bergart, der benævnes olivin gabbrodiabas, indeholder skjæv feldspat, olivin, augit, magnesia-glimmer. En gangformig udgrening fra Brandbokampens dyb-bergart viste sig at være porfyraktig, idet den lignede en augitporfyr; dog indeholdt den som strøkorn ikke augit men hornblende; det er en camptonit. Camptonitgange forekommer ogsaa forresten paa Hadeland. Bergarterne i andre til denne række hørende bergarter bliver at henføre til augitporfyrit, melafyr m. m.
De dækkeformige eruptiver, som Kjerulf sammenfattede som «augittporfyr» kan adskilles i melafyr, augitporfyr, diabas, diabasmandelsten m. m.; desuden har man tuffer.»


W. C. Brøgger hadde fått med seg alle de fem vulkan-pluggene i sin artikkel i «Essexitrekkenes Erupsjoner – Den eldste vulkanske virksomhet i Oslofeltet», fra 1933.

Her skriver han også: «…begynner så den største rekke av forekomster av essexitiske dypbergarter i hele Oslofeltet, nemlig de essexitiske vulkankjerner på Gran og Jevnaker.»


I tillegg er det andre bergarter som må nevnes, blant annet Sølvsbergitt fra Sølvsberget.

«Sølvsbergit forekommer i gange ved det lille fjeld Sølvsberget paa Hadeland og ved Larvik. Den har en lignende mineralogisk sammensætning som grorudit; men kvarts er til stede i ringe mængde eller fattes aldeles.»
– W. C. Brøgger, 1894

Sølvsbergitt, Sølvsberget

Før vulkanismen startet lå Hadeland under havnivå, og avsetninger i havet ble etter hvert til kalkstein. Så kom den urolige perioden med vulkanisme som førte til at magma kom i kontakt med kalksteinen. På Buhammaren, og også flere steder i området, ble kalkstein da omdannet til marmor. Marmor som også i en periode ble utnyttet som naturstein.

Marmor, Buhammaren