Fossiler er spennende historiefortellere. Ikke bare kan de fortelle om seg selv og hvem de var, men de kan også være med å avsløre hvilket miljø bergarten de ligger i har oppstått, og alderen på bergarten. Derved er de interessante å studere for både geologer, biologer og de mer spesialiserte paleontologene. Og ut i fra fossilfunn kan det også lages paleogeografiske kart som viser hvor Norge lå i forskjellige geologiske perioder. Også andre yrkes-grupper har interesse for fossiler, for eksempel arkitekter og designere. Og ikke å forglemme, barn og voksne samlere.

Men det første først. Enkelt forklart er fossiler forstenede avtrykk eller rester av planter og dyr, bevart i en bergart. Og for at fossilet skal bli dannet, og bestå, må det ligge i en sedimentær bergart som ikke blir (vesentlig) omformet. Et fossil dannes når en organisme dør, og den blir dekket av slam, leire eller sand. Etter hvert som tiden går, kan sedimentene som dekker den døde organismen bli komprimert til en sedimentær bergart. Deler av organismen vil gå i oppløsning, og avtrykket, eller massen som fyller eventuelle hulrom etter det som blir oppløst, blir stående igjen som et fossil.

De eldste fossilene i fastlands Norge finner man øst i Finnmark. Her er det funnet ørsmå mikrofossiler av alger og fossile «algematter» som kalles stromatolitter, blant annet ved Porsanger. Videre har vi fossiler fra Ediacara-faunaen på Digermulhalvøya (550 mill. år gamle). Men det er ikke bare øst i Finnmark det er funnet pre-kambriske fossiler. Det første pre-kambriske fossil som ble funnet lå i Innlandet. I Biskopås-formasjonen fant man allerede i 1959 et prekambrisk fossil som bare var 3 millimeter langt (kort). Det var en alge med det klingende navnet Papillomembrana.

Men det er ikke alle steder i Norge det finnes fossiler. I og med fastlands-Norge består av mye magmatiske og metamorfe bergarter er det kun noen områder med sedimentære bergarter som utpeker seg, og er rike på fossiler. Sandstein fra Ringerike har gitt oss et fantastisk fossil av en 70 cm lang, godt bevart sjøskorpion fra Silur, omtrent 428 millioner år gammel. Og på Slemmestad utenfor Oslo påberoper man seg at det er et unikt område, og det stedet i Nord Europa man finner flest fossiler. Et godt bevis på dette er en kalkvegg med tusenvis av fossiler av blekksprut med spiralformede og kremmerhusformede skall. Andre steder er også berømte, som Malmøya. Viktig å påpeke er selvfølgelig at mange av stedene der man kan finne fossiler er fredede! Blant annet ble 67 fossilforekomster i Oslofeltet fredet som naturreservat eller naturminne ved Kongelig resolusjon av 15. januar 1988.

I Oslofeltet finnes det fossiler fra forskjellige geologiske tidsperioder, som Kambrium, Ordovicium, Silur, Devon, Karbon og Perm. Fra de tre eldste periodene finnes det hovedsakelig marine fossiler som muslinger, armføttinger, snegler, blekkspruter, koraller osv., mens fra de tre yngste periodene finnes hovedsakelige sedimenter avsatt i elver og innsjøer på land med fossiler av ulike typer planter (for det meste bregner og sneller). Som eksempel kan det nevnes at i dagens Vestfold og Telemark var et yrende sjøliv for 430 millioner år siden. Dette var i Silur, og liv i sjøen hadde klart å utnytte kalk til å lage beskyttelse rundt seg selv. Norge lå på den tiden ved ekvator. Området hadde store korallrev. Etter hvert som korallene, sjøliljene og andre arter døde, falt de ned på bunnen med sine kalkskall. Her ble det etter hvert betydelige mengder av kalk, som ble pakket til kalkstein etter hvert som millioner av år gikk. Men historien stopper ikke med det. Kontinentene drev videre og sprakk opp slik at flytende masser presses opp fra jordens indre. For rundt 300 millioner år siden ble en annen kjenning i dette området dannet, Larvikitten. Den varmet opp kalkbergarten i området ved kontakt-metamorfose. Generelt vil kalkrike bergarter som blir utsatt for sterk varme bli nesten flytende og omvandles til marmor. Så omvandlet som til marmor ble ikke kalkstein her ved Porsgrunn da temperaturen nok var litt lavere enn det som skal til for å smelte kalksteinen. Heldigvis får vi si, for i marmor finner man ikke fossiler. Og det er fossilene som gir bergarten her sitt spesielle og tiltalende utseende.

Men vi kan ikke snakke om fossiler uten å nevne Svalbard. De siste årene har det blitt avdekket rike forekomster av fossiler av marine reptiler i Svalbards svarte skiferbergarter. Et kjent funn er et nesten ni meter langt fossil av rov-øglen Pliosaurus. Men Svalbards avslører mye mer enn disse svømmende reptilene, og området er kjent for fossiler fra nesten alle jordas geologiske perioder, helt fra nesten en milliard år gamle mikrofossiler og algeavsetninger til nyere tids kull og istidsorganismer.

Så var det dette med interiør og designere da. Danmark er kjent for design for mange, og har fostret mange kjente arkitekter og designere. To av disse er arkitekten Arne Jacobsen og designeren Poul Kjærholm. Begge disse var begeistret for noe som ble kalt Porsgrunnsmarmor. Dette er i geologisk term ikke en marmor, men en kalkstein. Men som salgsvare klinger marmor bedre. Av arbeider kan kort nevnes Arne Jacobsen sine bygg for Danmarks Nasjonalbank og rådhuset i Århus som begge ble ikledd marmoren. Begge disse byggene er i dag fredede. Poul Kjærholm benyttet steinen blant annet til bordplate i sitt sofabord PK 61. Men vi må heldigvis ikke til Danmark for å finne bruk av Porsgrunn steinen i bygg. Den er også benyttet i for eksempel Oslo, og går man i sentrums-området mellom Stortinget og Vika terrasse finner vi den som sentral stein på flere bygg, blant annet i Stortingsgata 30.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•