Eklogitt – gresk for «særlig utvalgt»

Eklogitt er en av Norges mest særpregede bergarter. Den er sjelden, den er pen – ofte spektakulært fargerik og vitner om geologiske prosesser som fant sted titalls kilometer under jordoverflaten. Hva som er pent er selvfølgelig subjektivt, men mange vil nok mene at eklogitt hører til blant Norges vakreste bergarter. Globalt sett er den relativt sjelden, selv om den er vanlig i enkelte deler av Vestlandet, og noen av lokalitetene er fredet. Og siden eklogitten er dannet dypt nede i jorda, forteller den mye om geologiske prosesser, prosesser som er med på å forklare både fjellkjeder og sedimentbassenger.

Hva er eklogitt?

Eklogitt består hovedsakelig av rødbrun granat og grønn pyroksen. Pyroksenen er en spesiell, natriumrik variant som heter omfasitt. I tillegg inneholder eklogitten mindre mengder av andre mineraler, som rutil, kvarts, kyanitt og enstatitt. Plagioklas, den vanligste feltspaten i jordskorpa, mangler. Den er ikke stabil ved så høyt trykk.

Eklogitt er en tung bergart, med en massetetthet på typisk rundt 3,3-3,5 g/cm³. Til sammenligning har granitt en massetetthet på rundt 2,7 g/cm³. Kjenner du på en eklogittstein i hånden, merker du at den er tyngre enn den ser ut.

Ikke all eklogitt er tydelig grønn og rød. Mange eklogitter har blitt delvis omdannet på veien opp mot overflaten igjen, da trykket ble lavere. Da dannes amfibol, et vanlig mørkt mineral, og steinen blir mørkere og mer grønnsvart. Blir omdanningen fullstendig, er eklogitten blitt til amfibolitt.

Navnet og historien

Navnet kommer fra gresk eklogē, «utvalg», og betyr omtrent «den særlig utvalgte». Det ble gitt av den franske mineralogen René Just Haüy (1743–1822) i 1822. Men den var allerede blitt beskrevet i Alpene flere tiår tidligere av den sveitsiske naturforskeren Horace-Bénédict de Saussure, uten at han ga et navn til den. I Norge ble eklogitt identifisert rundt 1860.

I 1903 foreslo den østerrikske geologen Friedrich Becke at eklogitt måtte være høytrykksvarianten av gabbro. Han kom fram til dette lenge før moderne høytrykksforsøk i laboratorier kunne bekrefte teorien.

Den første detaljerte beskrivelsen av eklogitter fra Vestlandet kom i 1921, da den finske geologen Pentti Eskola (1883–1964) publiserte On the eclogites of Norway. Arbeidet hans var viktig langt ut over beskrivelsen av eklogitten. Det var med på å legge grunnlaget for den moderne inndelingen av metamorfe bergarter i metamorfe facies, grupper av bergarter som er dannet under samme trykk og temperatur. En av dem heter i dag eklogittfacies. Fortsatt kommer forskere fra hele verden til lokalitetene på Vestlandet for å studere eklogitten.

Dannet dypt i en fjellkjede

Eklogitt er en metamorf bergart, det vil si at den er omdannet fra en annen bergart. Utgangspunktet er som regel en mafisk (mørk og jernrik) bergart som basalt eller gabbro. Når en slik bergart blir dratt langt ned, kanskje 45 kilometer eller mer, endres trykk- og temperaturforholdene så mye at mineralene ikke lenger er stabile. Med tilgang på væsker omdannes bergarten til en helt ny bergart, med nye mineraler, ny struktur og nytt utseende.

Eklogittene på Vestlandet ble dannet under den kaledonske fjellkjededannelsen, da kontinentene Baltika og Laurentia kolliderte i silur og tidlig devon, for ca. 420–400 millioner år siden. Kanten av Baltika ble skjøvet under Laurentia. Området lengst vest lå mest sentralt i kollisjonssonen, og der ble bergartene presset lengst ned og omdannet kraftigst. Noen eklogitter ble dannet på mer enn 100 kilometers dyp i de dypeste delene av subduksjonssonen. På Fjørtofta er det funnet mikroskopiske diamanter i bergartene, et tegn på svært høyt trykk.

At eklogitten i dag ligger i dagen, skyldes at de nedpressede bergartene senere ble ført opp igjen da fjellkjeden kollapset og ble erodert. Vi finner den nå som linser og inneslutninger i gneis, fra noen få centimeter til flere hundre meter store.

Hvorfor er eklogitt viktig?

For geologer er eklogitt spesielt interessant fordi den fungerer som et geologisk «dybdemeter». Mineralene i bergarten kan avsløre hvor dypt den har vært begravd og hvilke trykk- og temperaturforhold den har vært utsatt for.

Fordi eklogitt er så tung, påvirker den hvordan jordskorpa oppfører seg. Når den nedre delen av skorpa omdannes til eklogitt, blir den tyngre og kan synke. Det kan bidra til at bassenger dannes på overflaten, der sedimenter samler seg. Eklogitten viser også hvor dypt fjellkjedenes røtter har nådd, og hvordan bergarter kan bli dratt ned og hentet opp igjen. Derfor er Vestlandet et av de viktigste områdene i verden for å forstå hva som skjer i røttene av en fjellkjede.

Når vi studerer en eklogitt i dag, ser vi derfor ikke bare en vakker bergart. Vi ser spor etter en dramatisk reise dypt ned i jordskorpen og tilbake til overflaten, bevart gjennom hundrevis av millioner år.

Eklogitt i Norge

Eklogitt er vanlig langs kysten fra Bergen til Møre. De fleste forekomstene ligger i Vestre gneisregion, et stort gneisområde på Vestlandet. De største finnes i Nordfjord og i de ytre delene av Møre og Romsdal, og flere av dem er fredet. Kjente lokaliteter er blant annet Åheim, Almklovdalen, Selje, Naustdal, Averøya og Fjørtofta. Også i Bergensbuene finnes eklogitt, blant annet på Holsnøy.

Lenger nord, i Nordland og Troms, finnes enkelte forekomster, som på Tromsdalstinden. De er eldre enn eklogittene på Vestlandet.

Bruk av eklogitt

Det vakre utseendet gjør at eklogitt brukes som prydstein i smykker og andre pyntegjenstander. Den er tung og robust, og har derfor også vært ettertraktet til byggeformål og som ballast i båter. Enkelte eklogitter inneholder så mye av mineralet rutil, en titanoksid, at de er interessante som malm. Rutilholdige eklogitter i Sunnfjord ble kartlagt av NGU allerede på 1980-tallet, og ved Engebøfjellet i Førdefjorden er det interesse for gruvedrift på rutil i eklogitt.

---